En reise tilbake i tid...

Jeg sitter i sengen på rommet vårt som pr definisjon ikke er Grose, men heter det. Sengene vi har fått tildelt er myke og ryggene har virkelig godt av bedre alternativer enn sponplater med stoff. Det har skjedd så mye i dag, ja faktisk så mye at jeg ikke helt klarer å holde kontroll på hva som var i dag og hva som var i går... Men når jeg stokker tankene så kan det nok stemme at gårsdagen bestod av avreise fra Kolkata og ankomst Delhi. Etter å ha prepaid en taxie av type gaffatape - standard, satte vi altså nesen mot hotellet og veiene virket åpne og trafikken vel fungerende. Midt i et kryss med flere felt, begynner plutselig den lille bilen vår å rygge. Vi skjønte ikke stort, men plutselig hadde vi en gammel Ambassador Taxie hengende i et tau 30 cm bak oss... At det hele gikk bra er nesten ikke til å tro. Vår skranglekjerre av en bil hadde seriøst så gåene hjullager at vi nesten ikke klarte å høre hverandre snakke. JA, type kast i hjulene de faller snart av, vil jeg vel si med god samvittighet! Men etter bare et par km så slet altså det berømte slepetauet og stakkarsn måtte klare seg selv, vi ville til hotellet og vi bad til høyere makter om at sengene skulle være hakket bedre enn i Kalkota. Som sagt så gjort og vi ankom til slutt Kwality, et respektabelt hotell med skittent toalett, en lite fungerende dusj, men myke og rene senger. Klokken var vel nærmere 00.30, før Ole Lukkøye mente at vi stod for tur og strødde en ekstra dose magisk søvnstøv over oss...

"Bip, bip, bip", man skulle tro det ikke var sant! Klokken var 04.30 og øynene nærmest limt sammen med lock tight i protest mot for lavt antall timer med søvn, men må man så må man og for oss var jo planen klar; 06.05 toget fra Dehli til Jaipur...

Etter å ha sjekket ut fra hotellet, muligens glemt en mobil, lagt igjen en sårt trengende flaske med gammel cola og gnidd søvnen delvis ut av øynene, fant vi oss en liten morgenfugl av en "Tuk-Tuk", som gjerne ville ta oss ned til togstasjonen... Et skremmende sted å være en tidelig tirsdags morgen...

La meg forresten nevne før det blir glemt at so fare har Dehli vært som å hoppe et ti år frem i tid i forhold til Kolkata. Trafikken fløt, veiene var passende oppmerket, bygningene relativt velholdte og dyrene vi kunne skimte i lys fra lyktestolpene, så i og for seg mye bedre ut enn i Kolkata. Så langt hadde vi heller ikke sett en eneste slumbebodd bygning og vi begynte å bli bekymret for hvor disse befant seg... Vi trengte ikke lure lenge... Togstasjonen i New Dehli er helt klart tilholdsstedet for byens løse fugler. Her sover katter, menn, kvinner, hunder og barn om hverandre i hver sin lille klesbylt. Den store overbygde perongen gir ly for sol og regn... Nevnte jeg forresten at det regner? DET PØØØØSER NED + TORDEN OG LYN! Hvor er solen i Kolkata når man trenger den i Dehli???

Uansett så fant vi etter litt guiding fra skumle menn, frem til et så kallt billettkontor for tourister. Billetter til Jaipur kunne vi aldri tenke oss at skulle bli et problem, men så feil kan en ta for med klar stemme og pennen pekende mot dataskjermen kunne billettøren klart annonsere at det fantes ikke billetter...

En vill ide slo Martine og før vi visste ordet av det så var planen altså blitt å ta Taxie til Jaipur, Agra og back, for 713 kr pr person har vi altså endt opp med vår egen private sjåfør som med sin smittende latter, gode humør, gebrokne engelsk og tvilsomme kjøreegenskaper altså har tatt hos hit... Vi er ikke lenger et ti år forran Kolkata, men nærmere 10 tiår tilbake satt i tid... Midt mellom elefanter og kameler, fjelltopper, fort, slott og apekatter, kan en kanskje skimte fire lyshårede jenter og en liten hvit TATA bil... Vi er ankommet Jaipur - vårt første stoppested på det berømte serverdighets triangelet. (New Delhi, Jaipur, Agra).
Dagen har bestått av å se på things worth 2 c og vår kjære sjåfør har gladelig skysset oss rundt til de ulike serverdighetene. Vi lar bildene tale for seg selv... Det er så utrolig surealistisk å kjøre på de små humpette veiene omgitt av elefanter, kameler, apekatter, villsvin og løse kuer...

Vi har ihvertfall hatt en evig lang (type 6 timer i bil) + glodd øynene ut av hodet på oss - dag, så nå tar vi kvelden og gjør oss klar for nye eventyr med vår lille hvite TATA, vår godlynte sjåfør og godt reisefølge... Vi setter nesen mot Agra og eventyrlige Taj Mahal i morgen 08.00 !

We`ll keep in touch!
Klem fra Monica, Martine x 2 og Marianne.

Hvor er buret når man trenger det???

I dag hadde vi gjort avtale med det britiske paret om at vi skulle joine dem og noen barn fra et hjem de støtter og bli med på Alipor Zoo i Kolkata. Vi var selvfølgelig tidelig opp og ute i god tid, litt for god tid kan en vel si i ettertid?

Da vi ankom Zoo`en var det litt av et sjokk som møtte oss! En skulle nesten tro at ALLE Kolkatas Menn pluss noen kvinner og barn, hadde tenkt seg hit på akkurat denne søndagen! Køene var milelange og hadde null struktur! Her var det dytt og bend som gjaldt og fikk man litt tafs, så var vel dette bare en bonus?

Jeg har aldri opplevd noe så ubehagelig i hele mitt liv. Jeg strevde for å holde meg på beina i folkemengden og samme hvor jeg snudde meg så var det en eller annen ekkel mann som skulle plassere hendene sine en eller annen HELT unødvendig ekkel plass.... Det ble seriøst nesten masse overgrep og kampen var STOR om å få stå forran oss, eller helst bak oss med hendene rundt oss og alle veier... Frustrasjonen økte ettersom folkemengden ble tettere og presset fra menneskene bak større... Jeg vil da påstå at jeg er ganske så sivilisert og høflig, men da vi nærmet oss luken og jeg holdt på å falle over ende mellom 400.000 mannehender, så måtte jeg bare bråsnu meg, GAULE SPACE, YOU DON`T ACT LIKE HUMANS! Og enten de forstod det eller ikke, så tok de ihvertfall hintet og sluttet å presse...

Omsider kom vi altså inn i den skitne dyreparken og vi stilte oss opp langs et gjerde for å vente på Paul, Emily og de 9 ungene. Ikke hadde vi sett snurten av dem og ikke vet jeg om det hadde vært mulig om vi så hadde prøvd likevel... Men for det første så må dette være tidenes SKITNESTE ZOO og jeg er nesten GLAD at det ble en svært kort visitt... For rett som det var så begynte forbigående menn å stimle rundt oss og på bare noen sekunder var vi omgitt av eklinger med kamera, mobiler og andre dokumentasjons verktøy for å forevige oss i sitt minne... Jeg fikk helt klaustrofobi og følte meg som hovedattraksjonen i dyrehagen, hvor var buret når en trengte det???? Det endte med at jeg til slutt måtte hoppe over gjerdet sammen med Martine O og stilte meg nærmest inn i en busk for å gjemme meg. Martine B og Marianne stod irriterte hvor vi hadde forlatt dem og litt etter litt begynte den sterkt overtallige mannegruppen å oppløse seg og gi opp forsøket på bilder av hvitingene fra Norge...

Heldigvis? Så gikk det ikke lange stunden før Paul sendte sms om at det trolig IKKE var dagen å dra i Zoo på, så om vi kunne komme ut så kunne vi få være med dem til en annen familiepark nærmere flyplassen...

Så slik ble det til at Alipor Zoo mistet sin hovedattraksjon og at vi fikk være med ungene og det britiske paret på en morsom dag i familieparken Nicco Park. Her tok vi en berg og dal bane (terningkast 2) og diverse andre karuseller av lavere kvalitet. En interessant begivenhet ble det likevel og nå sitter vi hjemme på rommet vårt og ler av den noe bisarre dagen vi har vært gjennom.

Så, hva skjer?

På fredag sa vi adjø til ungene som alle fikk utdelt hver sin skolesekk med rikt innhold. De var overlykkelige og vi forlot barnehjemmet med god samvittighet. Vi fikk med oss hver vår lille souvenir og et flott kort som de hadde laget til oss.

Ellers så har vi brukt helgen på New Market og fått oss en trygg sjelevenn ved navn Madonna. Han tok gladlig på seg oppgaven å vise oss rundt på markedet og beskytte oss fra ville brøleaper på vill jakt etter kunder og slibrige selgere som gjorde tapre forsøk på å rundlure oss gang på gang... Midt i kaoset var det litt av et sjokk å få øye på en mann med NRK kamera som ivrig filmet oss! Vi måtte jo så klart slå av en prat med vedkommende som skulle lage en dokumentar om Kolkata.. Et gruppebilde ble det også på oss ;)

Vel, helgen har vært begivenhetsrik og med mye innhold.. Dagene har rast av gårde og nå er det under en uke igjen til hjemreise...

Akkurat nå har vi akkurat bestilt billetter til Agra, Jaipur og New Delhi og gjør oss klar for avreise i morgen klokken 19.40. Vi må være ute av hotellrommet allerede klokken 12 og håper at vi muligens kan rekke over et par "must" til å se i Kolkata.

Følg med for Update fra Taj Mahal m.m!

Håper alle der hjemme har det bra!

Klem fra Monica, Martine, Marianne og Martine ;)

(bilder fra dagen kommer)....

Vond å sår på rompe og lår !

Da har jeg omsider kommet meg fra sykehuset i Aidensfield (les: Minus engelsk talende personal) og funnet meg plass bak pcn på vårt nye rom i gjestehuset! Helskinnet har jeg kommet meg fra opplevelsen og dagen har bare bydd på et eneste toalett besøk for up coming i feil ende! Ok, så sliter kanskje magen litt med å holde på mat foreløpig, men vann, brus, kjeks og kanskje litt ris? Det skal man vel kunne leve på enn så lenge!

Apropo ris... For det er vel det en kan kalle behandlingen man får av indiske senger i løpet av en natt! Er man ikke en urolig søvngjenger så må man bare være forsiktig, liggesår kan oppstå i kontakt med madrasser type sponplate med manglende fjæring/lav mykhetsskala...

Da jeg ankom sykehuset etter et noe særegent besøk hos legen på Tata-senteret, så trodde jeg egentlig at DETTE kunne vel ikke bli så verst... De ga meg vann fra springen, madrassen var hardere enn på rommet hjemme, en insurance dame ville pent kaste meg ut pga manglende betaling av depositum og en heller relativt vond veneflon i venstre hånden, men sånn alt i alt så kom det seg jo litt etterhvert og det kunne jo virke til at jeg allerede var på bedringens vei noen timer senere! MEN NEIDA!

Martine som skulle sove der sammen med meg, hadde med seg på og mange filmer som vi kunne titte på, men ettersom magen var temmelig vond på det tidspunktet, så fant jeg ut at det kanskje var på tide å prøve å få sove litt...

Jeg hadde fått utdelt en slik ringeknapp som jeg MÅTTE ringe med hver gang jeg skulle føle behovet for å gå på toalettet (du kan jo tenke deg selv hvordan det var å vente 10 minutter når man har løs mage og oppkast coming trough, så det ga jeg en blank en i)... Uansett da så ringte jeg på denne for å be om å få painkillers, slik at jeg kanskje kunne få meg noen timer søvn. Damen ristet indisk på hodet (som betyr ja) og forsvant for en liten stund... Så kom hun til min store (sprøyte)skrekk tilbake med en gigaspiss som hun ville sette i skinka på meg... Ja vel, så fikk det stå sin prøve da og noen minutter senere så begynte både korsryggen å beina å prikke å sovne bort... Ser du problemet? Hvordan gå på do med vesne bein og rygg, løs mage og stadig like vondt i magen!??!

Heldigvis så fikk da omsider resten av kroppen også til å følge beinas eksempel og jeg hadde en ganske så lett og hyppig avbrutt søvn.

05:50; Gjesp, jeg hadde akkurat inntatt deep sleep modus da en indisk talende sykepleier entret rommet mitt... Hun koblet fra veneflonen, dro meg nærmest ut av senga (i koma!) og inn på badet.. Her tar hun tak i t shorten min som PENT ble stoppet av hendene mine og ordet; NOOOO! "bathi bathi"- she said og jeg fikk med det som var av fingerspråk og indisknorskengelsk forklart henne at det kom IKKE på tale at hun skulle bade meg i noe som helst! Så da lette hun frem en tannbørste og ville pusse tennene mine. Jeg tok pent tannbørstesaken i mine egne hender og fikset biffen selv! I mellom tiden så skiftet hun på sengen min og studerte medisinene mine...

Jeg lå jo hele tiden med intravenøs væske og det var jo greit det for jeg merket ikke stort til det, men når de skulle sette på antibiotikaen så ble det andre boller! Det virket i perioder som om dette var et veddeløp der det var om å gjøre å få den inn i hånden min fortest! Altså, dersom jeg skal beskrive smertesituasjonen i ET ORD, så må det bli; !"¤%&/((&! Klaps på hånden fikk jeg som om det skulle gjøre saken bedre og håven ble den og falmet er den... Stakkars lille blodåre! Jeg må rett og slett krølle tærne bare jeg tenker på det! Ja det kjentes nesten ut som å bli løpt ned av en hest! (For det har jeg jo faktisk opplevd et par ganger), så I know!

Et par timer senere så forlot Martine meg til fordel for resten av min reisegruppe, for dere har vel kanskje fått med dere at jeg er ikke alene i denne kjipe knipa? Hele 3 av 4 har lidd av diare og oppkast siden helgen og hjemme lå Martine O og Marianne i full vigør over toalettet! Stakkars Martine B, sier jeg bare! Du skal ha tidenes største takk for all hjelp, støtte, bamse, omtanke og ekstreme organiserings egenskaper! Hva hadde vi vel gjort på tur uten deg?

Det ble etterhvert en litt lang og kjip dag alene... Ingen snakket engelsk, å få tabletter for å drepe hodepinen tok 7 timer og 40 minutter, missforståelser, litt uvøren oppførsel med tanke på en noe unormalt vond veneflon, drapsforsøk på en blodåre og forsøk på både mat og vannforgiftning... Hjemlengselen lå hjertet ganske nært og det ble GANSKE mange fortvilte telefoner hjem til norge! Jeg hadde etterhvert bestemt meg for å få en slutt på galskapen og dro på meg mitt største og mest selvsikre smil, en bukse og en singlet som sikkert har luktet bedre i sin tid.. På telefon til Martine var meldingen klar; NÅ SKRIVER JEG MEG SELV UT FRA GALSKAPEN! Men slik ble det altså ikke, for i besøkstiden kom Martine med svær teddybjørn og klar meldng om at du får holde ut litt til... Så da ble det slik da og jeg måtte tilbringe en natt alene på sykehuset... Jeg ble forresten nedgradert fra VIP på fødeavdelingen og ned en etg. til en vanlig medisinsk avdeling...

Glad og litt håpefull måtte jeg ringe mamma å fortelle at sykepleieren snakket engelsk og forstod ordet painkillers, men gleden ble kortvarig da vedkommende gikk av vakt 30 minutter senere...

Nå hadde jeg heldigvis fått pcn på plass og tiden gikk en tanke raskere, men så ble det tid for ny runde med antibiotika og det var da ALT TOK KAKA!

Det var jo ikke akkurat som om jeg stor gledet meg til å få en ny dose og jeg kom med forslag til søster "SnakkerIkkeEngelsk"om at de kanskje kunne sette i en nål til, slik at det ikke ble så vondt i hånden min... Altså, jeg har hatt veneflon i hånden flere ganger før og den har aldri vært VOND, men nå snakker vi alvorlig VONDT!

"SnakkerIkkeEngelsk" smilte da og ristet på hodet, før hun forsvant ut døren... Hun kom så tilbake med en ny slange for å dele den som allerede stod i hånden min, slik at jeg kunne få både væske og antibiotika samtidig. TO GANGER SÅ GØY, say no more =D

Etter en stund så måtte jeg både slå til med et fy fabian og et ramaskrik, nå måtte det da vel noe ALVORLIG galt, hånden min holdt jo nærmest (med en liten overdrivelse for forfatterskapets skyld) på å falle av!

Og jeg som var et emosjonelt hjemkjærestelengsel vrak fra før av, lot bare tårene sprute... Jeg tittet opp på den lille beholderen i andre enden av slangen og oppdaget at det hadde sluttet å dryppe... Det kunne se ut til at det var blitt litt vakum i systemet og der kom det jaggumeg blod ut av veneflonen i steden for at noe gikk inn i den! Jeg ringte så igjen på søster "SnakkerIkkeEngelsk" og viste henne problemet... Jeg foreslo at vi kunne stikke en nål i toppen av flasken for å slippe ut luften og igjen ristet søster "SnakkerIkkeEngelsk" på hodet og forsvinner til min forferdelse ut døren! Hvorfor det, tenkte jeg. Det lå jo ørten av mine gamle sprøytespisser igjen på komoden ved sengen...

Tilbake var hun da ihvertfall ganske kjapt og hadde med seg både sprøytespiss og sprøyte... Hun prøvde først å stikke hull i beholderen (type 1 stk på 0,01 mm i diameter?) og det nyttet jo så klart ikke.. Nei vel, tenkte jeg og begynte å bli veldig skeptisk til dette litt for hoderistende mennesket. Hun tok så innholdet som var igjen i flasken og fylte sprøyten med det. Hun koblet slangen fra hånden min og satte sprøyten (MED SPISS), inn i veneflonen... "Airi Airi", sier hun og ler seg skakk. JEG DER IMOT måtte gi fra meg et lite brøl da hånden plutselig ble helt Blury og blå... Kjære søte søster "SnakkerIkkeEngelsk", du må da vel forstå når du er sykepleier at man setter da vel ikke sprøytespisser i en veneflon?? Uansett så endte det med at hun måtte sitte å masere hånden min i sikkert en time og ta på bedøvende krem!

Jeg har så mye å fortelle fra denne tragikomiske opplevelsen, men fra det overnevnte sekund så hadde jeg saken klar; I MORGEN SKAL JEG HJEM TIL GJENGEN! Og slik ble det til at jeg etter ørten telefoner til SOS international, regnskapskontoret på sykehuset, ørten samtaler med sykepleiere og klar beskjed til legen, fikk dra hjem med MOT sekken på ryggen og teddybjørnen godt i favnen... Hele 4 timer tok det å få regnskapet på plass så jeg fikk dra! Jeg fikk ikke en gang gå ut av sengen før det var heeelt avklart at jeg hadde forsikring og at alle utgifter var betalt. Så da ble det altså slik da og her sitter jeg som nevnt lenger oppe og skriver nyttkapittels garantert lengste blogg innlegg... Hvem hadde trodd at rekorden fra India skulle settes av en blogg fra et opphold på sykehus? Men så måtte jeg jo bare få dele situasjonen med dere, for det er jo ganske komisk når en stor bit med murpuss faller av veggen iløpet av natten...

Måtte forresten ta frem gammel lærdom og ta i bruk mammas "lommelykt teori"... Dersom jeg BARE lyste på gardinene, så var ikke rommet så stygt likevel... For gardinene var helt greit dugandes !

VEL! DAAAA håper jeg å snart få oppdatere dere der hjemme fra barnehjemmet igjen og dele bilder og opplevelser fra vår tur til Agra og Taj Mahal i neste uke!

Stor teddybjørn klem fra Mocca ikke fullt så tjokka etter ørten dager med mat i retur.
Og forresten; Min adresse er ikke som før, opp en trapp og inn en dør, men rett og slett

6036 Mausudiag voig

And of we go...

Det var jo ikke helt etter planen da å ende opp på sykehus, men slik ble det altså... Etter to dager med oppkast og det som kommer andre veien, så var kroppen min ganske så sliten.... Så mandag dro vi til våre bekjente på tata senteret og fikk legehjelp... og videre ble jeg brakt til et sykehus som heter Woodlands... Etter en lang natt er jeg omsider bedre og nå håper jeg å få reise hjem i morgen!!!!

kjempe irriterende å være omgitt av mennesker som ikke kan mer enn tre ord engelsk!!
Så vet dere hvorfor bloggen plutselig ble så stille =)

klem fra Monica

På grunn av dagens sightseeing og tid som ikke strekker til, så har det blitt lite blogging siste dagene... Men bilder sier jo mer enn 1000 ord, så denne bloggen får jeg basere på det.

Vi har det fortsatt bra, magen funker og taxiesjåføren vår har påtatt seg tittelen privat sjåfør de siste dagene. Da vet vi ihvertfall at vi kommer trygt frem til barnehjemmet, uten forviklinger.

Dagen i dag startet med frokost (som mannen vår laget til oss), denne bestod av toast og omelett. Det var godt med noe annet enn tørre og myke knekkebrød med nutella for å si det slik! Mens vi satt å spiste holdt han og en kamerat på å lage til noe stoff greier for sofaen. Plutselig kommer kameraten bort til oss og legger en våt, hvit klump i hånden vår sammen med et blad. Han kaster så vann på oss med en liten skje og merker oss i pannen slik at vi fikk en prikk... Vi vet ikke helt meningen bak dette, men han smilte og var hyggelig så det kunne jo virke som en slags velsignelse? Uansett...

I dag skal vi altså å se på Victoria Memorial og diverse andre serverdigheter, med andre ord; Vi skal være ekte tourister! Mer blogg kommer =D

<3 href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjujVejiUN0-N9TXP9cOr9rd_Lsyxgsa95fk5djX7lJuovFn0M7Tt8cFKn_yEnnNro8VJthIcFNqlpPnYi3cDsLJ1jOZ1Tkt9Gxk3giKknLfg55SCRYm9uolY-m7ItsUX0sRR6loZQQFqNY/s1600/P2020094.JPG"> meg og martine i svømmehallen på tollygunge her en dag.
Et helt vanlig syn! Helst skal de være 100 stk på planet!!

Her er vår gode venn Tuc-Tucen som vi skal benytte som dagens transportmiddel!

Jeg og noen av barna på barnehjemmet. Det er sååå gøy med kamera!

Her er jeg og prinsessa mi som skal sove... Hånda mi holder hun med jerngrep for at jeg ikke skal gå...

Som dere ser; Slik løser hun problemet med at jeg "ikke skal være borte, når hun våkner fra middagsluren sin"... Men gå må jeg jo til slutt likevel...

Her er dammen på barnehjemmets område. Denne fører til mye mygg og insekter, men de får ikke ta den bort fordi regulering av disse dammene er svært strengt i india.

Marianne kjører bil med en av guttene =)

Det er så kult med skolesekk, selv om den er festet sammen av 14 sikkerhetsnåler.

Undervisningen skjer periodevis på gulvet, det er kjedelig for barna å sitte time på time med pultene sine!

Take it easy, vi skal jo ikke hjem ennå...

Det er like trist å si adjø hver eneste dag, til barna, barnehjemmet og da spesielt til min lille øyesten som IKKE heter Monica =P Søta måtte bare kopiere når jeg sa at jeg het Monica... Men no worry, det ER faktisk et barn på barnehjemmet som heter Monica =P

I bilen på vei hjem i dag så ble jeg så skremmende klar over at kofferten min er ikke stor nok til å ta med noen hjem... Alle barna vil naturlig nok bli igjen på barnehjemmet når jeg drar, men det har liksom ikke helt gått opp for meg enda...

(love at first sight)

XXX, er forresten mellom 3,5-4 pluss, men de vet ikke og slik har vi inntrykk av at det er med de fleste av barna... De er bare plassert innen for en alderskategori og forventninger stilles der etter...
De siste dagene har vi tatt del i en spesial klasse for "slow learners"... Denne består blant annet av RXXX som er 9 år og har bodd der siden hun var syv. Hun kan regne, alfabetet på både engelsk og bengali, skriver ord, kan både addere og dividere, men siden hun ikke kan det de andre på ni år kan på barnehjemmet, så er hun en slow learner... Kulturene våre krasjer litt her, i en norsk barnehage hadde aldri personalet løpt rundt og nærmest ropt slow learners både til andre og direkte til barnet... "Han er slow, så han kan bare det... Ikke prøv på det, han kan det ikke, nei konsentrer dere om det, for mer mestrer han ikke, han er slow learner"... I Norge ville en nok påstått at dette kunne både skadet barnets selvbilde og videre utvikling samt samspill i barnegruppen, men her er det helt normalt!

To av de andre barna som går i denne klassen (som ledes av en spesial lærer av noe slag), er 1.5 år og kalles slow learner fordi de ikke kan abc på engelsk!!!! I norge har en ikke en gang begynt å tenke på engelsk og utvikling av to språkelighet når barna er fire!!!!

Som dere sikkert forstår så er det svært ulikt fra Norge og jeg blir litt lei meg på deres vegne når jeg ser alle resursene som ikke strekker til... En klasse med barn fra 1.5 til 9 år og bare en lærer... Ingen av barna vil få god oppfølging og det hele fremstår ganske så kaotisk...

Men slik er nok bare kulturen her og det må vi jo innfinne oss med, likevel så vekker det reaksjoner hos oss...

Men tilbake til hjertebarnet mitt, uten å si mer enn høyst lovlig ;) Hun er den første som slenger seg rundt bena mine, hun klatrer på meg til hun henger på hofta mi, hun kniper seg fast med nebb og klør rundt halsen min... Hun vil ikke gi slipp når jeg skal gå og i dag ville hun ikke fortelle hvor sengen hennes var, for hun skulle ikke sove lunsjhvil så lenge vi var der.... "they all want babies, most of the kids in this home doesn`t get adopted", et trist utsagn men likevel litt forståelig og kanskje også min tankegang før jeg kom hit...

Men hva skjer med barna som ikke får nye hjem? Det vet vi veldig lite om.... Lennart må nok bare innfinne seg med at jeg får smugle SXXX med meg hjem til norge... Nå leter jeg bare etter en stor nok koffert, eventuelt en bukse som kan gjøre samme nytten... Det er mange varianter av gigabukser her, de er IKKE mangelvare!

hugs and kisses from "Diddi" - Monica

En lys ide: vi kjøper et tastatur!

Så var det problemet ute av verden og omsider så var jeg tilbake på nett! Et eget lite kontor, kan vi vel kalle sengen min pr nå. En liten knappe 11" laptop og et svært logitech tastatur! amazing! Da kan jeg endelig få oppdatere dere litt der hjemme! Jeg har gledet meg!

La oss først få ta for oss matinntaket!!
At vi kommer hjem tynne som flis, det er en ideologi som vi la bak oss for lenge siden. Ja, jeg tror den strekker seg så langt tilbake i tid at vi nærmer oss svidd kylling med rått kjøtt og svidde saltbrød. For helt sant, tro det eller ei, MIDT mellom all slummen så har vi funnet hele 5 restauranter som fungerer på ekte norsk vis! Dørene blir åpnet, stolene dratt ut, servietten brettet klar for fanget, og de har biff! Vidunderlig, fantastisk, oksekjøtt! "Is it cow", måtte Martine B spørre med store tårevåte øyne. - "Yes, absolutely, mam"! Det var ikke lenger en drøm, det var ikke lenger en tårevåt fantasi, vi hadde tilgang på Biff, vidunderlig, fantastisk BIFF!!!!

Så for de som ennå ikke har tatt tegningen da, så har det seg altså slik at maten har nådd et stadie av vidunderlig og da blir matinntaket der etter! Vi hopper ikke hjem som flis, nei vi ruller nok hjem som balonger!

Jo, men vi gjør jo faktisk andre ting enn å spise her også da så klart! De siste dagene på barnehjemmet har barna blitt mye varmere i trøya og det er kommet frem at tre av dem skal hjem til Norge (no doubt)!! Monica skal hjem med Monica og de tre andre har også fått seg sine egne klegger som er fast inventar i hverdagen vår på barnehjemmet. Hadde jeg bare vært gift og LITT eldre, så skulle jeg gjort alt i hele verden for å få den søte tre åringen som også er under kategorien "not going to be adopted", med meg hjem til Norge! Men en gang!! Så skal jeg adoptere, å se den andre siden av en adopsjonssak har gjort dette ganske klart!

(de laget kyllinger en dag)

I dag har vi tatt en day of fordi Martine har en bekjent i Kolkata som ville så gjerne møte oss. Det hadde vi jo veldig lyst til og lysten ble ikke mindre da stedet for møte ble klart; Tollygunge club! We`re going back! Så i kveld blir det avslapping, bading, mat og kanskje tennis! I tillegg skulle vi jo helst fått med oss Victoria Memorial når den faktisk ligger rett bort i hooden her!

Take care så lenge...
Klem fra shoppoholikere på leting etter barneklær!

Takk for meg sa tastaturet mitt!!

Det lever sin egen verden, så nå har jeg bare skjermtastatur og det går ikke til blogging! tips mottas med takk!
følg med på www.india2011.blogg.no!

update; kampen var stor , men i dag kom det en liten klinkekule bommelomm!! jubelen var stor på rommet!

klem

Oh boggy, boggy, boggy!

La meg få starte med å si; Taxie sjåførene forstår ikke hva vi sier, men no worry, de er virkelig til å stole på! Siden jeg sov i hele går, ble det lite søvn i natt og i dag tidelig var jeg en zoombie! På vei til barnehjemmet så presterte jeg å sovne mot vinduet og hadde så klart det lille kameraet vårt på fanget. Da vi kom frem og jeg våknet, så hadde jeg altså glemt dette og gikk glad og fornøyd inn for å hilse på barna! Det gikk omtrent 15 minutter, så ringte det på porten til barnehjemmet, det var sjåføren vår!!! You forgot your camera!!! DA hadde han faktisk SNUDD for å levere det tilbake!!! DET ER FLOTTE GREIER DET! Er helt greit å være vims når man omgås slike flotte mennesker!!! Jo, vi har altså vært hos barna hele dagen i dag og storkost oss med mange norske leker. Det er så gøy å se hvor fantastisk lett barna tar nye ting og henger seg på de norske tekstene. Den blinde jenta "Kristy", elsker sangen "If your happy and you know it" og med opprømt stemme og Bengalske ord, prøver hun desperat å be oss synge den igjen og igjen!

I dag var planen å observere barnas dagsrytme, men slik ble det altså ikke! Vi ble fort dratt inn av personalet i aktivitetene og de ønsket at vi skulle komme med norske og engelske bidrag.

Shame on Norske barn, sier jeg bare! Disse små fra tre 1/2 år og oppover teller og skriver på engelsk som om det skulle være deres morsmål! De skriver perfekte tall, store og små bokstaver og sitter som lys og følger med på det som skjer på den skjeive tavla som holder på å falle ned i det nedslitte bygget. De aller yngste er 1 1/2 år og disse er noen ekte kosegriser! De kommer stavrende mot oss når vi kommer og kaster seg rundt hver sin fot! Det er slosskamp om å sitte på fanget og de er rett og slett helt bunnløst betatt av smykket og armebåndet mitt. Det endte med at de måtte få låne det etter tur og da strålte de som om det hadde vært julaften 1 gang i mnd! Har lovet meg selv at alle de små jentene skal få hver sin liten armring av meg over helgen! Da smiler de nok helt fra Kolkata og til Norge!
Jeg lurer veldig på hvorfor adopsjon er en evig papirmølle!!! For akkurat nå hadde jeg LETT tatt med meg alle sammen hjem! Malin (Lennarts onkel unge), mente at vi måtte kjøpe Bogga sitt store hus, slik at jeg kunne adoptere alle sammen! Det hadde vært fint det <3>

Etter undervisningen var det tid for lunsj og de yngste måtte ha seg en real næpp. Vi tok da med oss de litt eldre opp på rommet deres og lekte leker som "Bjørnen sover / Baloo sover", baloo er bjørn på Bengalsk. Vi prøvde oss også på Oh, boggy, boggy, boggy og andre sangleker som det var mulig for barna å delta i. Vi fikk også en danseoppvisning av Rosina og Kristi med fler. De er så utrolig flinke!

Ettersom de nå begynner å bli VELDIG varm i trøya, ble det fort slitsomt å være så aktiv over en lang periode. Vi skal helst klatres ned, koses ihjel og forstå hvert ord de sier, det er ikke bare bare det! Vi roet derfor litt ned stemningen og to av jentene tok på seg jobben som frisør og lagde fletter og straaaamme (NB!!) hestehaler på oss, før vi fant ut at det kunne være greit å avslutte dagen mens alt var så flott!

Når en sier "tata" og vinker adjø, så er det blitt obligatorisk med hugs and kisses. Helst skal de følge oss helt til drosja og snur ikke ryggen til før porten er lukket bak oss... De ansatte virker til å være svært glad for å ha oss her og vil mer enn gjerne at vi skal engasjere oss i opplæringen. Vi bytter litt på å filme og ta bilder, for dette synes barna er kjempe spennende! Vi hørte også på musikk på mobilen til Martine og da satte barna engasjert i å danse! Utrolig gøy å se hvordan de reagerer på musikk! Det fikk meg til å tenke på rokkehånden til Kristina da hun var baby...

<3

Da vi kom hjem så fikk (heldigvis?), Martine kjempe lyst på Pizza eller pasta og sjekket litt ut med en bekjent i Kolkata! Slik endte vi opp på Fire and Ice og det ble LITT av en opplevelse!!! For litt over 100 norske kroner, fikk jeg en flaske vann, en flaske Cola, Foccasja brød, en stk lasagne (nam nam!!!) og et stykke brownies med is til! DET er ikke verst! Det var rene omgivelser, hyggelig betjening og kjempe god mat! Fire and Ice hadde også take away og vi ser ikke bort ifra at det kan bli både frokost, lunsj og middag hos disse flere ganger!

Vel, nå er klokka begynt å bli mye og vi har en HEL DEL shopping å ordne i morgen, takket være de snille familiene våre og vårt eget bidrag! Nå gleder vi oss stort til å se barna igjen på mandag og lage en EKTE julaften de sent vil glemme! Klem fra Monica

TUSEN TAKK TIL MIN FANTASTISKE FAMILIE!!!

Dere er bare enestående alle sammen!!! Mandag skal vi avlevere alt vi har fått kjøpt inn i helgen! I dag har vi vært med dem på pre school og innsett at vi må kjøpe minst en 100 pk med sokker, for ikke et barn har to like og alle har hull så de nærmest går bare på bakken! Det samme gjelder kjolene... Vi lurte veldig på hvorfor de gikk med t shorter utenpå kjolene... Men i dag så vi at kjolene er så ødelagt og med defekte glidelåser at for å holde dem hengende på, så må det et plagg utenpå! Kanskje er det faktisk mulig å få kjøpt 38 skolesekker med innhold til alle barna! Dere er bare enestående!!!! Tenk for en flott familie jeg har!!!

I dag er formen min bedre og jeg har vært med de andre på barnehjemmet hele dagen! Fikk gode tips fra mamma i går og håper på at svisker, bananer, rosiner og annet jeg ikke er så veldig glad i skal få fart på teitemagen =)

Kristina: Må bare fortelle deg at Kusum er et VELDIG godt brukt navn her nede! Du er både en beauty salong, en restaurant og et hotell og et eiendomsfirma m.m =P

klem og nuss fra Monica

Ikke den helt store dagen....

Magen trøbler fortsatt med kramper og i dag kom jeg meg ikke lenger enn til Taxien, eller; Inn i taxien som forresten heller ikke ville snu! Etter gjentatte forsøk med Minu på Bengali i telefonen, så gav vi opp å få den hissige OG humoristiske sjåføren til å snu, så vi gikk av og fant en ny!

Etter evige trafikkorker, noen tårer og au au, så kom jeg meg til slutt tilbake i sengen. Det er vondt å ligge, vondt å sitte, vondt å strekke seg, vondt å krølle seg, ja i dag var det bare vondt uansett hva jeg prøvde på...

Martine hadde med seg en "Unterberg"? på en liten flaske som skulle være godt for sinte mager og med nesen igjen og brusflaska klar, så gikk det ned på høykant... Tok to ibux og la meg til å sove... De andre gikk for å finne en dugandes restaurant som faktisk både kunne være ren og ha god mat! And yes they did; Barbecue skal visst være det store OGSÅ i følge trip advisor og slik ble det til at vi fikk bordreservasjon til klokken 20.00

Nå er jeg våken igjen og føler meg litt bedre, klarer å sitte oppreist og venter på Minus sikkert femte telefon for å forhøre seg om hvordan formen er... Hun er virkelig bare en helt herlig dame!

Så da får vi håpe at jeg kan komme meg ut å få spist middag og sosialisere meg med de andre resten av kvelden...

I morgen, DA skal det bli en bra dag!!!

Savner veldig mamman min når ting er au og alt er fremmed og ukjent, men stor jente nå så dette skal vi vel fikse!

Må også få takke for pengene jeg har fått og NEI =P De går ikke til godteri, som btw er mangelvare her borte (ABSTINEEENSEEER!!!), hadde håpt å få kjøpt noen nye skolesekker, sko og klær... De andre jentene har også lyst å kjøpe leker og aktiviteter til barna!

Ha en herlig dag der hjemme <3

klem fra Monica

Fra spøk til revolver...

For det er jo ingen hemmelighet at vi opplever mye trist, men likevel er det en helt utrolig opplevelse å se gleden og tilliten de små barna uttrykker..

I dag har vi altså vært på barnehjemmet og feiret Republic day sammen med barna... Siden desember har de hatt en konkurranse der barna skulle prøve å oppnå visse mål og nå var det tid for premieutdeling... De som hadde nådd målene sine fikk en stor premie, mens alle de andre fikk hver sin godis å kose seg med for anledningen...

Det er imponerende å se hvor godt barna snakker engelsk, men når de skulle fremføre skuespillet de hadde øvd inn for oss, så gikk det i huy og hast på bengali! Vi oppfattet likevel poenget og de viste seg å være litt av noen skuespillere hele gjengen! Alle ville de så gjerne fremføre noe for oss og derfor ble det mange rim og regler på engelsk!

Jeg klarer ikke helt å beskrive følelsen jeg sitter igjen med... Disse små som omfavner deg, henger seg på deg og gir all sin kjærlighet så hengivende til fire vilt fremmede jenter med blondt hår, vi har virkelig noe å lære av dem. To av barna er blinde og likevel snakker de noen ord engelsk og deltar i aktiviteter sammen med de andre. Det var spesielt gøy for den ene da jeg tok frem en noe gruggen sangstemme og satte i gang med "If your happy and you know it clap your hands" og andre sanger med bevegelser. De skjønte fort tegningen og hev seg med i bevegelsene.

Den eldste av guttene er 12 år... og faller under kategorien; kommer ikke til å bli adoptert... Det samme gjelder for de som er blinde, lettere tilbakestående, eller bare ikke får papirene sine i orden... Jeg kan ikke la være å tenke på hva livet vil ha å by for dem... Denne fantastisk intelligente gutten med sitt nydelige utseende og bunnløse mørke øyne... Hva vil skje med han?

At omsorgen er på plass på barnehjemmet, det er det ingen tvil om. De større barna tar ansvar for de yngre og det er lett å se hvem som er "diddi" (storesøster) og "dadda" (storebror). Gråter et barn, kommer det andre barn løpende til for å trøste... De har virkelig en helt ekstrem kjærlighet for hverandre...

De barna som dro på skolen i dag, fikk kjøre bilen som vi ankom barnehjemmet i. Minu sa til dem at "nanna" (bestemor Saroj Sood), hadde sendt bilen for å kjøre dem til skolen... At det bare er fem plasser i bilen hadde ingenting å si! Her trykte 11 barn seg inn sammen med en fra personalet og sjåføren... Det var litt av et syn!

Jeg tror rett og slett at etter denne reisen så kommer jeg hjem med ti barn i bagasjen! Jeg har ikke lyst å forlate noen av dem her! De små hendene som gjemmer seg i hånden min, de store øynene som lyser opp når vi kommer...

Vi har funnet ut at barna trenger det meste av ting og derfor skal vi ta oss en stor shopping og kjøpe klær, leker, sko og skolesekker til dem! Alt vi tar for gitt, det er de overlykkelige for. Om skoene er små, eller store, det har ingenting å si... Jeg er sikker på at en av jentene hadde fire nr for store og buksene på guttene er som regel både utslitt og litt for små... Det er rart å tenke på at slik som dette har Kristina også hatt det... På en hard madrass i et skittent rom med så mange andre barn... De elsker virkelig barna de som jobber her, men økonomisk har de lite å stille med... VI har der imot det!

Not flesh of my flesh,

not bone of my bone..

But miraculously my very own...

Donasjon mottas med stor takk, (9100.27.98625) =P

Klem og nuss fra Monica.

Vi har en mann, det har vi det !

Kolkata du, Kolkata....

(martine i toppen som fikset dagens service!!)

Etter en lang prat i går kveld inntok søvnen omsider og med soveposen snurpet sammen rundt hodet, sovemaske og ørepropper, så ble det også en myggstikkfri natt! Morgenen kom med herlig frokost som bestod av riskaker, omelett og en sterk vegetar kjøttkake? (i mangel på bedre definisjon). Betjeningen nærmest overfaller oss av hjelpsomhet og jeg trodde at toppen på service var nådd da bilen til ISSA kom å plukket oss opp i 11 tiden, men den gang ei!
Etter enda en skremmende (Les: vi kan ta på bilen ved siden av) biltur, så ankom vi Palace court og det var klart for det store møtet med Saroj Sood...

Jeg klarer ikke helt å beskrive henne, jeg ble målløs... En gammel dame med et lite søtt ansikt dekket av et par alt for store briller og et enda større smil; Et fantastisk bestemoremne, kan vi vel si! Hos ISSA fikk vi litt informasjon om de to barnehjemmene de har i Kolkata og Minu Gosh kom å møtte oss for å forklare litt morgendagens program! Vi fikk så en helt utrolig lunsj (No spice, not good for your tummy), sjokoladekake og brus. Alle var svært vennlig, stilte spørsmål og spurte om jeg husket dem fra baby Kusum`s book with pictures... Alle som en hadde jobbet der fra den tiden og det skal virkelig nevnes så fantastiske mennesker dette er!
Shøbbi (tjøbbi), ble ikke med da ISSA flyttet fra tideligere Nava Jeevan og hun jobber fortsatt på det gamle.
Jeg spurte dem om de husket Kristina og det gjorde de ikke, men Saroj husket saken hennes og navnet... Kusum er forresten et veldig vanlig indisk navn (søk skype).
Da vi forlot ISSA, hadde vi et kart som skulle forklare oss veien tilbake til gjestehuset (Les: Mannen som stirrer).... og etter en kjapp visitt på en helt utrolig bokhandel, så gikk turen videre for å finne internettsticks. Vi stoppet på den nærmeste og ble møtt av tre hyggelige (litt for hyggelige?) menn. Martine som grunnet litt dårlig tid ikke fikk skiftet, hadde på seg svart bh under en lys langermet topp... Dette ble virkelig et blikkfang! Ikke var det som om de prøvde å anonymisere det heller. Helt åpenlyst satt de i sine egne tanker og glodde henne tvers ihjel! Etter noe frem og tilbake fikk vi vite at for å få slik internett, så måtte vi betale 260 kr, kopiere visum og ha et passbilde... De to førstnevnte var jo grei, men hvor skulle en få tak i passbilde? Jo, geleidet av tre store menn kledd i orange t-shorter, ble vi ført nedover gatene, krysset en svært
trafikkert vei og vist inn i et lite kjøpesenter. I andre etg. holdt det til en fotograf og mens de tre (stirrende!!!!) mennene ventet, ble passbildene tatt. Vi gikk så tilbake for å ordne alt papirarbeid og aktivere disse internettstickene... Tre timer tok det totalt, den ene av de ansatte jobbet og ordnet ut, en av dem snakket med oss og fortalte at han hadde så lyst å jobbe i Norge, mens den tredje med hodet plassert i hånden og albuen på disken, fortsatte å stirre hull i Martine. Freaky!
Da alt omsider var i orden, tok snakkefyren seg bryet med å vise oss veien tilbake til gjestehuset vårt. Bare den korte veien dit, bød på mange inntrykk! En liten og tynn gutt løp desperat etter oss for å få selge tyggis, en dame med et barn sov på fortauet og over alt er det tiggere... Men så kom vi da til slutt til gjestehuset og DET er et kapittel for seg selv!
Fasaden på leilighetskomplekset vi bor i var veldig flott, oppgangen var meget folkelig og leiligheten luktet rent, hadde steinharde senger, et bad, et oppholdsrom, kjøkken, soverom og EN MANN!
En mann? spør du kanskje, jepp det stemmer! Inne i leiligheten vår står det en lys levende mann med hendene i kryss... Han spør oss ofte på halvt indiskengelsk om vi vil ha vann og vi svarer atter en gang nei, fordi han tapper det fra springen!
Nå har vi fått nettet opp å gå og alle sitter fornøyd med hver sin pc, mannen står der å ser... Vi vet ikke helt hva han gjør her og han skjønner ikke spørsmålet vårt, men vi har vel kommet frem til at dette er hans leilighet og vi leier bare rommene av han... Det er ikke godt å si! Vi ringer på døren, han låser opp og vi har hver vår nøkkel til soverommene!
Jeg prøvde å slå på tven, men slo fort fra meg ideen. I det jeg trykte på bryteren gnistret hele opplegget, no tv 4 me...

I morgen skal Minu Gosh vise oss kollektivtransporten, slik at vi kan komme oss rundt på egenhånd... I dag slapper vi av og gjør ikke stort mer enn å sjekke nettet og høre på illsint tuting fra veien utenfor vinduet...
Kolkata er en travel by som aldri sover, DET er ihvertfall sikkert!

- Klem for så lenge <3

What a smell nd tuuut tuuuut...

Kolkata, en hektisk by.... En by der inntrykkene er så mange at man ikke rekker å fordøye dem før man møter noe nytt... Lukten, en blanding av krydder, boss, eksos og kloakk og alt dette overdøves av intens tuuuting som tydelig nok er den eneste trafikkregelen de har her nede.
Vi ble hentet på flyplassen av to hyggelige menn med navnet mitt på en lapp! Bilen var av høy standard og slik vi forstod det så var dette ISSA`s bil...
Turen fra flyplassen var ganske lang og tok oss gjennom mange deler av byen. Gjengangeren var uferdige bygninger, eller falleferdige bygninger og inn i mellom fargekaoset dukket det opp et bygg av litt høyere standard i ny og ne.
Vi ankom Tollygunge club etter en lang tut tut reise der jeg trodde at minst åtte busser skulle kjøre oss ned... Klubben er omringet av en høy og pent beplantet mur. Her er en stor golfbane, en stor sprangbane, en gymkanabane og en stor dressurbane med høye søyler som markerer bokstavene. Rommene hadde nok fått knappe to stjerner i norge (seks stjerner her), men det virker rent, betjeningen er veldig hjelpsom og hyggelig og vi har kjøleskap og internett på rommene.
Vi tok oss en powernap etter nærmere 2 døgn på reis og denne ble fort et par timer. Vi tok oss så en liten gåtur på området for å finne en minibank, men det var det dårlig med, så da tok vi oss nok en powernap!
(første klassen på flyet). Hotellets kinesiske restaurant serverte oss en flott middag med ris og kylling. Det var virkelig godt og vi får ikke en gang legge maten på tallerkenen selv. Alle smiler og jeg føler meg merkelig trygg og på samme tid utrygg i dette spesielle landet... De aller fleste snakker godt engelsk og det er lett å gjøre seg forstått.
Akkurat nå har vi kommet tilbake til hotellrommene, ser Greys Anatomy på pcn til Marianne og spiser enda en kilo godis... Godis er btw en stor mulig inntakskilde for de neste fire ukene, for etter å ha luktet og sett så mye ekkelt, så var det ikke årets letteste oppgave å trykke middagen ned i magen... Men det blir vel en vanesak =)
I morgen skal vi bytte hotell til et "guesthouse" i nærheten av barnehjemmet og vi har store forventninger til dagene fremover! Fyller man dem med nok, så kan det jo faktisk være at vi sovner når klokken nærmer seg åtte på kvelden og en bør holde seg innendørs!

God temperatur, hyggelige mennesker og hyggelig reisefølge... Alt ligger til rette for en flott opplevelse!

klem for nå <3