En lys ide: vi kjøper et tastatur!

Så var det problemet ute av verden og omsider så var jeg tilbake på nett! Et eget lite kontor, kan vi vel kalle sengen min pr nå. En liten knappe 11" laptop og et svært logitech tastatur! amazing! Da kan jeg endelig få oppdatere dere litt der hjemme! Jeg har gledet meg!

La oss først få ta for oss matinntaket!!
At vi kommer hjem tynne som flis, det er en ideologi som vi la bak oss for lenge siden. Ja, jeg tror den strekker seg så langt tilbake i tid at vi nærmer oss svidd kylling med rått kjøtt og svidde saltbrød. For helt sant, tro det eller ei, MIDT mellom all slummen så har vi funnet hele 5 restauranter som fungerer på ekte norsk vis! Dørene blir åpnet, stolene dratt ut, servietten brettet klar for fanget, og de har biff! Vidunderlig, fantastisk, oksekjøtt! "Is it cow", måtte Martine B spørre med store tårevåte øyne. - "Yes, absolutely, mam"! Det var ikke lenger en drøm, det var ikke lenger en tårevåt fantasi, vi hadde tilgang på Biff, vidunderlig, fantastisk BIFF!!!!

Så for de som ennå ikke har tatt tegningen da, så har det seg altså slik at maten har nådd et stadie av vidunderlig og da blir matinntaket der etter! Vi hopper ikke hjem som flis, nei vi ruller nok hjem som balonger!

Jo, men vi gjør jo faktisk andre ting enn å spise her også da så klart! De siste dagene på barnehjemmet har barna blitt mye varmere i trøya og det er kommet frem at tre av dem skal hjem til Norge (no doubt)!! Monica skal hjem med Monica og de tre andre har også fått seg sine egne klegger som er fast inventar i hverdagen vår på barnehjemmet. Hadde jeg bare vært gift og LITT eldre, så skulle jeg gjort alt i hele verden for å få den søte tre åringen som også er under kategorien "not going to be adopted", med meg hjem til Norge! Men en gang!! Så skal jeg adoptere, å se den andre siden av en adopsjonssak har gjort dette ganske klart!

(de laget kyllinger en dag)

I dag har vi tatt en day of fordi Martine har en bekjent i Kolkata som ville så gjerne møte oss. Det hadde vi jo veldig lyst til og lysten ble ikke mindre da stedet for møte ble klart; Tollygunge club! We`re going back! Så i kveld blir det avslapping, bading, mat og kanskje tennis! I tillegg skulle vi jo helst fått med oss Victoria Memorial når den faktisk ligger rett bort i hooden her!

Take care så lenge...
Klem fra shoppoholikere på leting etter barneklær!

Takk for meg sa tastaturet mitt!!

Det lever sin egen verden, så nå har jeg bare skjermtastatur og det går ikke til blogging! tips mottas med takk!
følg med på www.india2011.blogg.no!

update; kampen var stor , men i dag kom det en liten klinkekule bommelomm!! jubelen var stor på rommet!

klem

Oh boggy, boggy, boggy!

La meg få starte med å si; Taxie sjåførene forstår ikke hva vi sier, men no worry, de er virkelig til å stole på! Siden jeg sov i hele går, ble det lite søvn i natt og i dag tidelig var jeg en zoombie! På vei til barnehjemmet så presterte jeg å sovne mot vinduet og hadde så klart det lille kameraet vårt på fanget. Da vi kom frem og jeg våknet, så hadde jeg altså glemt dette og gikk glad og fornøyd inn for å hilse på barna! Det gikk omtrent 15 minutter, så ringte det på porten til barnehjemmet, det var sjåføren vår!!! You forgot your camera!!! DA hadde han faktisk SNUDD for å levere det tilbake!!! DET ER FLOTTE GREIER DET! Er helt greit å være vims når man omgås slike flotte mennesker!!! Jo, vi har altså vært hos barna hele dagen i dag og storkost oss med mange norske leker. Det er så gøy å se hvor fantastisk lett barna tar nye ting og henger seg på de norske tekstene. Den blinde jenta "Kristy", elsker sangen "If your happy and you know it" og med opprømt stemme og Bengalske ord, prøver hun desperat å be oss synge den igjen og igjen!

I dag var planen å observere barnas dagsrytme, men slik ble det altså ikke! Vi ble fort dratt inn av personalet i aktivitetene og de ønsket at vi skulle komme med norske og engelske bidrag.

Shame on Norske barn, sier jeg bare! Disse små fra tre 1/2 år og oppover teller og skriver på engelsk som om det skulle være deres morsmål! De skriver perfekte tall, store og små bokstaver og sitter som lys og følger med på det som skjer på den skjeive tavla som holder på å falle ned i det nedslitte bygget. De aller yngste er 1 1/2 år og disse er noen ekte kosegriser! De kommer stavrende mot oss når vi kommer og kaster seg rundt hver sin fot! Det er slosskamp om å sitte på fanget og de er rett og slett helt bunnløst betatt av smykket og armebåndet mitt. Det endte med at de måtte få låne det etter tur og da strålte de som om det hadde vært julaften 1 gang i mnd! Har lovet meg selv at alle de små jentene skal få hver sin liten armring av meg over helgen! Da smiler de nok helt fra Kolkata og til Norge!
Jeg lurer veldig på hvorfor adopsjon er en evig papirmølle!!! For akkurat nå hadde jeg LETT tatt med meg alle sammen hjem! Malin (Lennarts onkel unge), mente at vi måtte kjøpe Bogga sitt store hus, slik at jeg kunne adoptere alle sammen! Det hadde vært fint det <3>

Etter undervisningen var det tid for lunsj og de yngste måtte ha seg en real næpp. Vi tok da med oss de litt eldre opp på rommet deres og lekte leker som "Bjørnen sover / Baloo sover", baloo er bjørn på Bengalsk. Vi prøvde oss også på Oh, boggy, boggy, boggy og andre sangleker som det var mulig for barna å delta i. Vi fikk også en danseoppvisning av Rosina og Kristi med fler. De er så utrolig flinke!

Ettersom de nå begynner å bli VELDIG varm i trøya, ble det fort slitsomt å være så aktiv over en lang periode. Vi skal helst klatres ned, koses ihjel og forstå hvert ord de sier, det er ikke bare bare det! Vi roet derfor litt ned stemningen og to av jentene tok på seg jobben som frisør og lagde fletter og straaaamme (NB!!) hestehaler på oss, før vi fant ut at det kunne være greit å avslutte dagen mens alt var så flott!

Når en sier "tata" og vinker adjø, så er det blitt obligatorisk med hugs and kisses. Helst skal de følge oss helt til drosja og snur ikke ryggen til før porten er lukket bak oss... De ansatte virker til å være svært glad for å ha oss her og vil mer enn gjerne at vi skal engasjere oss i opplæringen. Vi bytter litt på å filme og ta bilder, for dette synes barna er kjempe spennende! Vi hørte også på musikk på mobilen til Martine og da satte barna engasjert i å danse! Utrolig gøy å se hvordan de reagerer på musikk! Det fikk meg til å tenke på rokkehånden til Kristina da hun var baby...

<3

Da vi kom hjem så fikk (heldigvis?), Martine kjempe lyst på Pizza eller pasta og sjekket litt ut med en bekjent i Kolkata! Slik endte vi opp på Fire and Ice og det ble LITT av en opplevelse!!! For litt over 100 norske kroner, fikk jeg en flaske vann, en flaske Cola, Foccasja brød, en stk lasagne (nam nam!!!) og et stykke brownies med is til! DET er ikke verst! Det var rene omgivelser, hyggelig betjening og kjempe god mat! Fire and Ice hadde også take away og vi ser ikke bort ifra at det kan bli både frokost, lunsj og middag hos disse flere ganger!

Vel, nå er klokka begynt å bli mye og vi har en HEL DEL shopping å ordne i morgen, takket være de snille familiene våre og vårt eget bidrag! Nå gleder vi oss stort til å se barna igjen på mandag og lage en EKTE julaften de sent vil glemme! Klem fra Monica

TUSEN TAKK TIL MIN FANTASTISKE FAMILIE!!!

Dere er bare enestående alle sammen!!! Mandag skal vi avlevere alt vi har fått kjøpt inn i helgen! I dag har vi vært med dem på pre school og innsett at vi må kjøpe minst en 100 pk med sokker, for ikke et barn har to like og alle har hull så de nærmest går bare på bakken! Det samme gjelder kjolene... Vi lurte veldig på hvorfor de gikk med t shorter utenpå kjolene... Men i dag så vi at kjolene er så ødelagt og med defekte glidelåser at for å holde dem hengende på, så må det et plagg utenpå! Kanskje er det faktisk mulig å få kjøpt 38 skolesekker med innhold til alle barna! Dere er bare enestående!!!! Tenk for en flott familie jeg har!!!

I dag er formen min bedre og jeg har vært med de andre på barnehjemmet hele dagen! Fikk gode tips fra mamma i går og håper på at svisker, bananer, rosiner og annet jeg ikke er så veldig glad i skal få fart på teitemagen =)

Kristina: Må bare fortelle deg at Kusum er et VELDIG godt brukt navn her nede! Du er både en beauty salong, en restaurant og et hotell og et eiendomsfirma m.m =P

klem og nuss fra Monica

Ikke den helt store dagen....

Magen trøbler fortsatt med kramper og i dag kom jeg meg ikke lenger enn til Taxien, eller; Inn i taxien som forresten heller ikke ville snu! Etter gjentatte forsøk med Minu på Bengali i telefonen, så gav vi opp å få den hissige OG humoristiske sjåføren til å snu, så vi gikk av og fant en ny!

Etter evige trafikkorker, noen tårer og au au, så kom jeg meg til slutt tilbake i sengen. Det er vondt å ligge, vondt å sitte, vondt å strekke seg, vondt å krølle seg, ja i dag var det bare vondt uansett hva jeg prøvde på...

Martine hadde med seg en "Unterberg"? på en liten flaske som skulle være godt for sinte mager og med nesen igjen og brusflaska klar, så gikk det ned på høykant... Tok to ibux og la meg til å sove... De andre gikk for å finne en dugandes restaurant som faktisk både kunne være ren og ha god mat! And yes they did; Barbecue skal visst være det store OGSÅ i følge trip advisor og slik ble det til at vi fikk bordreservasjon til klokken 20.00

Nå er jeg våken igjen og føler meg litt bedre, klarer å sitte oppreist og venter på Minus sikkert femte telefon for å forhøre seg om hvordan formen er... Hun er virkelig bare en helt herlig dame!

Så da får vi håpe at jeg kan komme meg ut å få spist middag og sosialisere meg med de andre resten av kvelden...

I morgen, DA skal det bli en bra dag!!!

Savner veldig mamman min når ting er au og alt er fremmed og ukjent, men stor jente nå så dette skal vi vel fikse!

Må også få takke for pengene jeg har fått og NEI =P De går ikke til godteri, som btw er mangelvare her borte (ABSTINEEENSEEER!!!), hadde håpt å få kjøpt noen nye skolesekker, sko og klær... De andre jentene har også lyst å kjøpe leker og aktiviteter til barna!

Ha en herlig dag der hjemme <3

klem fra Monica

Fra spøk til revolver...

For det er jo ingen hemmelighet at vi opplever mye trist, men likevel er det en helt utrolig opplevelse å se gleden og tilliten de små barna uttrykker..

I dag har vi altså vært på barnehjemmet og feiret Republic day sammen med barna... Siden desember har de hatt en konkurranse der barna skulle prøve å oppnå visse mål og nå var det tid for premieutdeling... De som hadde nådd målene sine fikk en stor premie, mens alle de andre fikk hver sin godis å kose seg med for anledningen...

Det er imponerende å se hvor godt barna snakker engelsk, men når de skulle fremføre skuespillet de hadde øvd inn for oss, så gikk det i huy og hast på bengali! Vi oppfattet likevel poenget og de viste seg å være litt av noen skuespillere hele gjengen! Alle ville de så gjerne fremføre noe for oss og derfor ble det mange rim og regler på engelsk!

Jeg klarer ikke helt å beskrive følelsen jeg sitter igjen med... Disse små som omfavner deg, henger seg på deg og gir all sin kjærlighet så hengivende til fire vilt fremmede jenter med blondt hår, vi har virkelig noe å lære av dem. To av barna er blinde og likevel snakker de noen ord engelsk og deltar i aktiviteter sammen med de andre. Det var spesielt gøy for den ene da jeg tok frem en noe gruggen sangstemme og satte i gang med "If your happy and you know it clap your hands" og andre sanger med bevegelser. De skjønte fort tegningen og hev seg med i bevegelsene.

Den eldste av guttene er 12 år... og faller under kategorien; kommer ikke til å bli adoptert... Det samme gjelder for de som er blinde, lettere tilbakestående, eller bare ikke får papirene sine i orden... Jeg kan ikke la være å tenke på hva livet vil ha å by for dem... Denne fantastisk intelligente gutten med sitt nydelige utseende og bunnløse mørke øyne... Hva vil skje med han?

At omsorgen er på plass på barnehjemmet, det er det ingen tvil om. De større barna tar ansvar for de yngre og det er lett å se hvem som er "diddi" (storesøster) og "dadda" (storebror). Gråter et barn, kommer det andre barn løpende til for å trøste... De har virkelig en helt ekstrem kjærlighet for hverandre...

De barna som dro på skolen i dag, fikk kjøre bilen som vi ankom barnehjemmet i. Minu sa til dem at "nanna" (bestemor Saroj Sood), hadde sendt bilen for å kjøre dem til skolen... At det bare er fem plasser i bilen hadde ingenting å si! Her trykte 11 barn seg inn sammen med en fra personalet og sjåføren... Det var litt av et syn!

Jeg tror rett og slett at etter denne reisen så kommer jeg hjem med ti barn i bagasjen! Jeg har ikke lyst å forlate noen av dem her! De små hendene som gjemmer seg i hånden min, de store øynene som lyser opp når vi kommer...

Vi har funnet ut at barna trenger det meste av ting og derfor skal vi ta oss en stor shopping og kjøpe klær, leker, sko og skolesekker til dem! Alt vi tar for gitt, det er de overlykkelige for. Om skoene er små, eller store, det har ingenting å si... Jeg er sikker på at en av jentene hadde fire nr for store og buksene på guttene er som regel både utslitt og litt for små... Det er rart å tenke på at slik som dette har Kristina også hatt det... På en hard madrass i et skittent rom med så mange andre barn... De elsker virkelig barna de som jobber her, men økonomisk har de lite å stille med... VI har der imot det!

Not flesh of my flesh,

not bone of my bone..

But miraculously my very own...

Donasjon mottas med stor takk, (9100.27.98625) =P

Klem og nuss fra Monica.

Vi har en mann, det har vi det !

Kolkata du, Kolkata....

(martine i toppen som fikset dagens service!!)

Etter en lang prat i går kveld inntok søvnen omsider og med soveposen snurpet sammen rundt hodet, sovemaske og ørepropper, så ble det også en myggstikkfri natt! Morgenen kom med herlig frokost som bestod av riskaker, omelett og en sterk vegetar kjøttkake? (i mangel på bedre definisjon). Betjeningen nærmest overfaller oss av hjelpsomhet og jeg trodde at toppen på service var nådd da bilen til ISSA kom å plukket oss opp i 11 tiden, men den gang ei!
Etter enda en skremmende (Les: vi kan ta på bilen ved siden av) biltur, så ankom vi Palace court og det var klart for det store møtet med Saroj Sood...

Jeg klarer ikke helt å beskrive henne, jeg ble målløs... En gammel dame med et lite søtt ansikt dekket av et par alt for store briller og et enda større smil; Et fantastisk bestemoremne, kan vi vel si! Hos ISSA fikk vi litt informasjon om de to barnehjemmene de har i Kolkata og Minu Gosh kom å møtte oss for å forklare litt morgendagens program! Vi fikk så en helt utrolig lunsj (No spice, not good for your tummy), sjokoladekake og brus. Alle var svært vennlig, stilte spørsmål og spurte om jeg husket dem fra baby Kusum`s book with pictures... Alle som en hadde jobbet der fra den tiden og det skal virkelig nevnes så fantastiske mennesker dette er!
Shøbbi (tjøbbi), ble ikke med da ISSA flyttet fra tideligere Nava Jeevan og hun jobber fortsatt på det gamle.
Jeg spurte dem om de husket Kristina og det gjorde de ikke, men Saroj husket saken hennes og navnet... Kusum er forresten et veldig vanlig indisk navn (søk skype).
Da vi forlot ISSA, hadde vi et kart som skulle forklare oss veien tilbake til gjestehuset (Les: Mannen som stirrer).... og etter en kjapp visitt på en helt utrolig bokhandel, så gikk turen videre for å finne internettsticks. Vi stoppet på den nærmeste og ble møtt av tre hyggelige (litt for hyggelige?) menn. Martine som grunnet litt dårlig tid ikke fikk skiftet, hadde på seg svart bh under en lys langermet topp... Dette ble virkelig et blikkfang! Ikke var det som om de prøvde å anonymisere det heller. Helt åpenlyst satt de i sine egne tanker og glodde henne tvers ihjel! Etter noe frem og tilbake fikk vi vite at for å få slik internett, så måtte vi betale 260 kr, kopiere visum og ha et passbilde... De to førstnevnte var jo grei, men hvor skulle en få tak i passbilde? Jo, geleidet av tre store menn kledd i orange t-shorter, ble vi ført nedover gatene, krysset en svært
trafikkert vei og vist inn i et lite kjøpesenter. I andre etg. holdt det til en fotograf og mens de tre (stirrende!!!!) mennene ventet, ble passbildene tatt. Vi gikk så tilbake for å ordne alt papirarbeid og aktivere disse internettstickene... Tre timer tok det totalt, den ene av de ansatte jobbet og ordnet ut, en av dem snakket med oss og fortalte at han hadde så lyst å jobbe i Norge, mens den tredje med hodet plassert i hånden og albuen på disken, fortsatte å stirre hull i Martine. Freaky!
Da alt omsider var i orden, tok snakkefyren seg bryet med å vise oss veien tilbake til gjestehuset vårt. Bare den korte veien dit, bød på mange inntrykk! En liten og tynn gutt løp desperat etter oss for å få selge tyggis, en dame med et barn sov på fortauet og over alt er det tiggere... Men så kom vi da til slutt til gjestehuset og DET er et kapittel for seg selv!
Fasaden på leilighetskomplekset vi bor i var veldig flott, oppgangen var meget folkelig og leiligheten luktet rent, hadde steinharde senger, et bad, et oppholdsrom, kjøkken, soverom og EN MANN!
En mann? spør du kanskje, jepp det stemmer! Inne i leiligheten vår står det en lys levende mann med hendene i kryss... Han spør oss ofte på halvt indiskengelsk om vi vil ha vann og vi svarer atter en gang nei, fordi han tapper det fra springen!
Nå har vi fått nettet opp å gå og alle sitter fornøyd med hver sin pc, mannen står der å ser... Vi vet ikke helt hva han gjør her og han skjønner ikke spørsmålet vårt, men vi har vel kommet frem til at dette er hans leilighet og vi leier bare rommene av han... Det er ikke godt å si! Vi ringer på døren, han låser opp og vi har hver vår nøkkel til soverommene!
Jeg prøvde å slå på tven, men slo fort fra meg ideen. I det jeg trykte på bryteren gnistret hele opplegget, no tv 4 me...

I morgen skal Minu Gosh vise oss kollektivtransporten, slik at vi kan komme oss rundt på egenhånd... I dag slapper vi av og gjør ikke stort mer enn å sjekke nettet og høre på illsint tuting fra veien utenfor vinduet...
Kolkata er en travel by som aldri sover, DET er ihvertfall sikkert!

- Klem for så lenge <3

What a smell nd tuuut tuuuut...

Kolkata, en hektisk by.... En by der inntrykkene er så mange at man ikke rekker å fordøye dem før man møter noe nytt... Lukten, en blanding av krydder, boss, eksos og kloakk og alt dette overdøves av intens tuuuting som tydelig nok er den eneste trafikkregelen de har her nede.
Vi ble hentet på flyplassen av to hyggelige menn med navnet mitt på en lapp! Bilen var av høy standard og slik vi forstod det så var dette ISSA`s bil...
Turen fra flyplassen var ganske lang og tok oss gjennom mange deler av byen. Gjengangeren var uferdige bygninger, eller falleferdige bygninger og inn i mellom fargekaoset dukket det opp et bygg av litt høyere standard i ny og ne.
Vi ankom Tollygunge club etter en lang tut tut reise der jeg trodde at minst åtte busser skulle kjøre oss ned... Klubben er omringet av en høy og pent beplantet mur. Her er en stor golfbane, en stor sprangbane, en gymkanabane og en stor dressurbane med høye søyler som markerer bokstavene. Rommene hadde nok fått knappe to stjerner i norge (seks stjerner her), men det virker rent, betjeningen er veldig hjelpsom og hyggelig og vi har kjøleskap og internett på rommene.
Vi tok oss en powernap etter nærmere 2 døgn på reis og denne ble fort et par timer. Vi tok oss så en liten gåtur på området for å finne en minibank, men det var det dårlig med, så da tok vi oss nok en powernap!
(første klassen på flyet). Hotellets kinesiske restaurant serverte oss en flott middag med ris og kylling. Det var virkelig godt og vi får ikke en gang legge maten på tallerkenen selv. Alle smiler og jeg føler meg merkelig trygg og på samme tid utrygg i dette spesielle landet... De aller fleste snakker godt engelsk og det er lett å gjøre seg forstått.
Akkurat nå har vi kommet tilbake til hotellrommene, ser Greys Anatomy på pcn til Marianne og spiser enda en kilo godis... Godis er btw en stor mulig inntakskilde for de neste fire ukene, for etter å ha luktet og sett så mye ekkelt, så var det ikke årets letteste oppgave å trykke middagen ned i magen... Men det blir vel en vanesak =)
I morgen skal vi bytte hotell til et "guesthouse" i nærheten av barnehjemmet og vi har store forventninger til dagene fremover! Fyller man dem med nok, så kan det jo faktisk være at vi sovner når klokken nærmer seg åtte på kvelden og en bør holde seg innendørs!

God temperatur, hyggelige mennesker og hyggelig reisefølge... Alt ligger til rette for en flott opplevelse!

klem for nå <3

Four white sheeps

Liten update bare... Har nettop kommet ut fra tidenes diggeste flytur! Egen tv, spillkonsoll, herlige seter og en helt fantastisk besetning! ALL ÆRE TIL EMIRATES! (Å laste opp bilder var en tanke positivt på et meget ustabilt trådløst nett)!

Akkurat nå vandrer vi rundt på flyplassen i Dubai, frem og tilbake på leting etter riktig gate. Omsider etter noen rundturer fant vi frem og plasserte oss på gulvet langs en vegg... Her ble sokkene (av type ille luktende), plukket av og laptoppene linet opp på rekke og rad...
Fire hvite jenter med blondt hår, blant en evig lang rekke av den litt brunere sorten som ler seg skakk av vår sære humor og litt urovekkende høye latter! Vi har fått en venn, en spesiell en! Han ler så han nesten faller av stolen sin hver gang vi hever stemmen! Vi kaller han "appelsina"...
Å være anonym er ganske umulig, men vi får kose oss med at det er ikke hver dag en blir sunget Bjuuutiful gørls til ;) Verdt å ta med seg her vi sitter i høy luftfuktighet og undrer oss over hvor vi svetter mest !
Bare sånn ca 9 timer igjen, så er vi over dammen og kan erklære målet nådd; Kolkata!

And of we go...

So fare so good!
Vi har sagt adjø til alle kjente og kjære, vi har forlatt heimen og er klar for en evig lang reise mot fargenes land... Den store verden venter på oss, et eventyr!
Flyvningen så langt har gått bra med god psykologisk hjelp fra Cecilie og fantastiske Pedagogiske Martine! "Nå går hjula opp, nå går de ned. De har full kontroll, nå forflytter vi oss gjennom luftlag", ja også var det godt med "ei hand å holde i" - som rabben så pent sang.
Det blir trolig et lite fantasifullt postkort som blir sendt med posten i morgen, for lite opplevelser blir det vel på en dag, men skal det komme frem før vi kommer hjem, så må det vel bli sånn!

Martine har allerede lagt igjen flybilletter i sikkerhetskontrollen, holdt på å glemme skjerfet sitt på flyet og jeg presterte å slenge boarding kort fra Vigra-Ålesund i Taxfree`n til kassadamas store bekymring; Hvordan kom du deg inn hit om dette er reisen din? Har du ikke et annet boardingpass? En stor sekk med lite innhold er svært uoversiktelig, men etter en kjapp hysterisk leting, så var det riktige boardingpasset på plass!

Nå gleder vi oss til å få reise videre, motet er på plass og TROSS ALT, så er jo dette bare en helt vanlig turnus ordnings tid for en vanlig sjømann ;) Lennart - i`ll B back from the 7th seas straks ;)

Pass godt på Marsvina, Maria og Schubert, Eros og Mensentrusa (Wilma).
Pappa - jeg må få update på jobbturnus og når du reiser ut og når du er hjemme! Pass godt på familien ;)
- Cecilie, du må hilse Emily fra tante Monica, er så utrolig glad i dere!

Klem for så lenge <3

Vi skal dra til fargenes land, India!

Fire dager. Fire korte dager er det til vi klokken 07.00 lørdag den 21/1 - 2011, står på flyplassen og sier adjø til våre aller kjæreste... Fire uker skal tilbringes i India, fire lange og innholdsrike uker... I forbindelse med utdanningen vår skal vi ut i feltarbeid og skrive en rapport fra arbeidet. Vi skal til storbyen Kolkata, ja du leste riktig! Og enda mer bestemt; Vi skal arbeide på barnehjemmet som min kjære lillesøster tilbragte sitt første år på.

Det blir utrolig spennende, men likevel hardt. Jeg reiser fra alle dyrene mine, familien min og sist men ikke minst; LENNART! Det er ingen hemmelighet at det blir mye savn, men likevel håper jeg at dagene kan bli innholdsrike og at tiden vi tilbringer vil by på så utrolig mye at det blir lite med vondt!

Vi reiser fra kulden og regnværet, glatte veier, thermodress, for ikke å glemme kaaalde kjellern på Bakketun!

Jo, alt i alt så skal det bli godt å komme til varmen og oppleve noe nytt og helt uforklarlig! Jeg tror ikke en gang vi kan klare å forestille oss hva det er vi begir oss ut på!

Keep reading - update kommer!

Hugs`n Bugs!

Elli Goes Elvis!

Jeg står som lammet og ser på det som foregår i buret til de små jentene mine... Ellie rir intenst på Kalibra og i det jeg løfter han ut av buret er det ingen tvil; Ellie er ingen jente, hun er en Elvis!

Det var jo et slag i tryne at jeg plutselig satt igjen med tre gutter og ei jente... Ei jente som i og for seg ikke egentlig heller passer helt i avlen sammen med en alpaca hanne.. I tillegg er hun svært ung og burde ikke vært satt i avl før i Januar tideligst...

Men så har det altså skjedd da og når jeg reiser til India, så blir Kalibra mamma... Vi satser på at alt vil gå bra, hun har god vekt og magen vokser stadig... Det er nok ikke lenge til jeg kan kjenne at det sparker der inne!

Jeg ble oppriktig lei meg og var jo egentlig klar over at det aldri ville gå å ha tre gutter og bare ei jente. Tre jenter og en gutt, hadde egentlig vært mer passende, men slik ble det altså ikke...

Jeg innså utover kvelden at vi var blitt alt for glad i Ellie, ehm... Elvis, til at vi kunne sende han fra oss og oppdretteren fremsto på alle måter fantastisk og satte penger inn på kontoen min.

Så da blir det altså slik da, Fant bor alene som den slosskjempen han er og for tiden bor Elvis og Manfred sammen...

Etterhvert må jeg vel anskaffe meg en alpaca jente og jeg har allerede vært i kontakt med en oppdretter som holder til i Ålesund. Hun har en liten jente i samme farge kombinasjon som Elvis... Så hvem vet, kanskje bor det fem svin i gangen snart?

Det er blitt dårlig med bloggingen i det siste... Jeg har rett og slett ikke hatt tid opp i julehysteriet og med all jobbingen...

India står heldigvis snart for tur og det kan da ventes jevnlig update fra turen!

Enn så lenge, så skrives vi i ny og ne ;)