En reise tilbake i tid...

Jeg sitter i sengen på rommet vårt som pr definisjon ikke er Grose, men heter det. Sengene vi har fått tildelt er myke og ryggene har virkelig godt av bedre alternativer enn sponplater med stoff. Det har skjedd så mye i dag, ja faktisk så mye at jeg ikke helt klarer å holde kontroll på hva som var i dag og hva som var i går... Men når jeg stokker tankene så kan det nok stemme at gårsdagen bestod av avreise fra Kolkata og ankomst Delhi. Etter å ha prepaid en taxie av type gaffatape - standard, satte vi altså nesen mot hotellet og veiene virket åpne og trafikken vel fungerende. Midt i et kryss med flere felt, begynner plutselig den lille bilen vår å rygge. Vi skjønte ikke stort, men plutselig hadde vi en gammel Ambassador Taxie hengende i et tau 30 cm bak oss... At det hele gikk bra er nesten ikke til å tro. Vår skranglekjerre av en bil hadde seriøst så gåene hjullager at vi nesten ikke klarte å høre hverandre snakke. JA, type kast i hjulene de faller snart av, vil jeg vel si med god samvittighet! Men etter bare et par km så slet altså det berømte slepetauet og stakkarsn måtte klare seg selv, vi ville til hotellet og vi bad til høyere makter om at sengene skulle være hakket bedre enn i Kalkota. Som sagt så gjort og vi ankom til slutt Kwality, et respektabelt hotell med skittent toalett, en lite fungerende dusj, men myke og rene senger. Klokken var vel nærmere 00.30, før Ole Lukkøye mente at vi stod for tur og strødde en ekstra dose magisk søvnstøv over oss...

"Bip, bip, bip", man skulle tro det ikke var sant! Klokken var 04.30 og øynene nærmest limt sammen med lock tight i protest mot for lavt antall timer med søvn, men må man så må man og for oss var jo planen klar; 06.05 toget fra Dehli til Jaipur...

Etter å ha sjekket ut fra hotellet, muligens glemt en mobil, lagt igjen en sårt trengende flaske med gammel cola og gnidd søvnen delvis ut av øynene, fant vi oss en liten morgenfugl av en "Tuk-Tuk", som gjerne ville ta oss ned til togstasjonen... Et skremmende sted å være en tidelig tirsdags morgen...

La meg forresten nevne før det blir glemt at so fare har Dehli vært som å hoppe et ti år frem i tid i forhold til Kolkata. Trafikken fløt, veiene var passende oppmerket, bygningene relativt velholdte og dyrene vi kunne skimte i lys fra lyktestolpene, så i og for seg mye bedre ut enn i Kolkata. Så langt hadde vi heller ikke sett en eneste slumbebodd bygning og vi begynte å bli bekymret for hvor disse befant seg... Vi trengte ikke lure lenge... Togstasjonen i New Dehli er helt klart tilholdsstedet for byens løse fugler. Her sover katter, menn, kvinner, hunder og barn om hverandre i hver sin lille klesbylt. Den store overbygde perongen gir ly for sol og regn... Nevnte jeg forresten at det regner? DET PØØØØSER NED + TORDEN OG LYN! Hvor er solen i Kolkata når man trenger den i Dehli???

Uansett så fant vi etter litt guiding fra skumle menn, frem til et så kallt billettkontor for tourister. Billetter til Jaipur kunne vi aldri tenke oss at skulle bli et problem, men så feil kan en ta for med klar stemme og pennen pekende mot dataskjermen kunne billettøren klart annonsere at det fantes ikke billetter...

En vill ide slo Martine og før vi visste ordet av det så var planen altså blitt å ta Taxie til Jaipur, Agra og back, for 713 kr pr person har vi altså endt opp med vår egen private sjåfør som med sin smittende latter, gode humør, gebrokne engelsk og tvilsomme kjøreegenskaper altså har tatt hos hit... Vi er ikke lenger et ti år forran Kolkata, men nærmere 10 tiår tilbake satt i tid... Midt mellom elefanter og kameler, fjelltopper, fort, slott og apekatter, kan en kanskje skimte fire lyshårede jenter og en liten hvit TATA bil... Vi er ankommet Jaipur - vårt første stoppested på det berømte serverdighets triangelet. (New Delhi, Jaipur, Agra).
Dagen har bestått av å se på things worth 2 c og vår kjære sjåfør har gladelig skysset oss rundt til de ulike serverdighetene. Vi lar bildene tale for seg selv... Det er så utrolig surealistisk å kjøre på de små humpette veiene omgitt av elefanter, kameler, apekatter, villsvin og løse kuer...

Vi har ihvertfall hatt en evig lang (type 6 timer i bil) + glodd øynene ut av hodet på oss - dag, så nå tar vi kvelden og gjør oss klar for nye eventyr med vår lille hvite TATA, vår godlynte sjåfør og godt reisefølge... Vi setter nesen mot Agra og eventyrlige Taj Mahal i morgen 08.00 !

We`ll keep in touch!
Klem fra Monica, Martine x 2 og Marianne.

Hvor er buret når man trenger det???

I dag hadde vi gjort avtale med det britiske paret om at vi skulle joine dem og noen barn fra et hjem de støtter og bli med på Alipor Zoo i Kolkata. Vi var selvfølgelig tidelig opp og ute i god tid, litt for god tid kan en vel si i ettertid?

Da vi ankom Zoo`en var det litt av et sjokk som møtte oss! En skulle nesten tro at ALLE Kolkatas Menn pluss noen kvinner og barn, hadde tenkt seg hit på akkurat denne søndagen! Køene var milelange og hadde null struktur! Her var det dytt og bend som gjaldt og fikk man litt tafs, så var vel dette bare en bonus?

Jeg har aldri opplevd noe så ubehagelig i hele mitt liv. Jeg strevde for å holde meg på beina i folkemengden og samme hvor jeg snudde meg så var det en eller annen ekkel mann som skulle plassere hendene sine en eller annen HELT unødvendig ekkel plass.... Det ble seriøst nesten masse overgrep og kampen var STOR om å få stå forran oss, eller helst bak oss med hendene rundt oss og alle veier... Frustrasjonen økte ettersom folkemengden ble tettere og presset fra menneskene bak større... Jeg vil da påstå at jeg er ganske så sivilisert og høflig, men da vi nærmet oss luken og jeg holdt på å falle over ende mellom 400.000 mannehender, så måtte jeg bare bråsnu meg, GAULE SPACE, YOU DON`T ACT LIKE HUMANS! Og enten de forstod det eller ikke, så tok de ihvertfall hintet og sluttet å presse...

Omsider kom vi altså inn i den skitne dyreparken og vi stilte oss opp langs et gjerde for å vente på Paul, Emily og de 9 ungene. Ikke hadde vi sett snurten av dem og ikke vet jeg om det hadde vært mulig om vi så hadde prøvd likevel... Men for det første så må dette være tidenes SKITNESTE ZOO og jeg er nesten GLAD at det ble en svært kort visitt... For rett som det var så begynte forbigående menn å stimle rundt oss og på bare noen sekunder var vi omgitt av eklinger med kamera, mobiler og andre dokumentasjons verktøy for å forevige oss i sitt minne... Jeg fikk helt klaustrofobi og følte meg som hovedattraksjonen i dyrehagen, hvor var buret når en trengte det???? Det endte med at jeg til slutt måtte hoppe over gjerdet sammen med Martine O og stilte meg nærmest inn i en busk for å gjemme meg. Martine B og Marianne stod irriterte hvor vi hadde forlatt dem og litt etter litt begynte den sterkt overtallige mannegruppen å oppløse seg og gi opp forsøket på bilder av hvitingene fra Norge...

Heldigvis? Så gikk det ikke lange stunden før Paul sendte sms om at det trolig IKKE var dagen å dra i Zoo på, så om vi kunne komme ut så kunne vi få være med dem til en annen familiepark nærmere flyplassen...

Så slik ble det til at Alipor Zoo mistet sin hovedattraksjon og at vi fikk være med ungene og det britiske paret på en morsom dag i familieparken Nicco Park. Her tok vi en berg og dal bane (terningkast 2) og diverse andre karuseller av lavere kvalitet. En interessant begivenhet ble det likevel og nå sitter vi hjemme på rommet vårt og ler av den noe bisarre dagen vi har vært gjennom.

Så, hva skjer?

På fredag sa vi adjø til ungene som alle fikk utdelt hver sin skolesekk med rikt innhold. De var overlykkelige og vi forlot barnehjemmet med god samvittighet. Vi fikk med oss hver vår lille souvenir og et flott kort som de hadde laget til oss.

Ellers så har vi brukt helgen på New Market og fått oss en trygg sjelevenn ved navn Madonna. Han tok gladlig på seg oppgaven å vise oss rundt på markedet og beskytte oss fra ville brøleaper på vill jakt etter kunder og slibrige selgere som gjorde tapre forsøk på å rundlure oss gang på gang... Midt i kaoset var det litt av et sjokk å få øye på en mann med NRK kamera som ivrig filmet oss! Vi måtte jo så klart slå av en prat med vedkommende som skulle lage en dokumentar om Kolkata.. Et gruppebilde ble det også på oss ;)

Vel, helgen har vært begivenhetsrik og med mye innhold.. Dagene har rast av gårde og nå er det under en uke igjen til hjemreise...

Akkurat nå har vi akkurat bestilt billetter til Agra, Jaipur og New Delhi og gjør oss klar for avreise i morgen klokken 19.40. Vi må være ute av hotellrommet allerede klokken 12 og håper at vi muligens kan rekke over et par "must" til å se i Kolkata.

Følg med for Update fra Taj Mahal m.m!

Håper alle der hjemme har det bra!

Klem fra Monica, Martine, Marianne og Martine ;)

(bilder fra dagen kommer)....

Vond å sår på rompe og lår !

Da har jeg omsider kommet meg fra sykehuset i Aidensfield (les: Minus engelsk talende personal) og funnet meg plass bak pcn på vårt nye rom i gjestehuset! Helskinnet har jeg kommet meg fra opplevelsen og dagen har bare bydd på et eneste toalett besøk for up coming i feil ende! Ok, så sliter kanskje magen litt med å holde på mat foreløpig, men vann, brus, kjeks og kanskje litt ris? Det skal man vel kunne leve på enn så lenge!

Apropo ris... For det er vel det en kan kalle behandlingen man får av indiske senger i løpet av en natt! Er man ikke en urolig søvngjenger så må man bare være forsiktig, liggesår kan oppstå i kontakt med madrasser type sponplate med manglende fjæring/lav mykhetsskala...

Da jeg ankom sykehuset etter et noe særegent besøk hos legen på Tata-senteret, så trodde jeg egentlig at DETTE kunne vel ikke bli så verst... De ga meg vann fra springen, madrassen var hardere enn på rommet hjemme, en insurance dame ville pent kaste meg ut pga manglende betaling av depositum og en heller relativt vond veneflon i venstre hånden, men sånn alt i alt så kom det seg jo litt etterhvert og det kunne jo virke til at jeg allerede var på bedringens vei noen timer senere! MEN NEIDA!

Martine som skulle sove der sammen med meg, hadde med seg på og mange filmer som vi kunne titte på, men ettersom magen var temmelig vond på det tidspunktet, så fant jeg ut at det kanskje var på tide å prøve å få sove litt...

Jeg hadde fått utdelt en slik ringeknapp som jeg MÅTTE ringe med hver gang jeg skulle føle behovet for å gå på toalettet (du kan jo tenke deg selv hvordan det var å vente 10 minutter når man har løs mage og oppkast coming trough, så det ga jeg en blank en i)... Uansett da så ringte jeg på denne for å be om å få painkillers, slik at jeg kanskje kunne få meg noen timer søvn. Damen ristet indisk på hodet (som betyr ja) og forsvant for en liten stund... Så kom hun til min store (sprøyte)skrekk tilbake med en gigaspiss som hun ville sette i skinka på meg... Ja vel, så fikk det stå sin prøve da og noen minutter senere så begynte både korsryggen å beina å prikke å sovne bort... Ser du problemet? Hvordan gå på do med vesne bein og rygg, løs mage og stadig like vondt i magen!??!

Heldigvis så fikk da omsider resten av kroppen også til å følge beinas eksempel og jeg hadde en ganske så lett og hyppig avbrutt søvn.

05:50; Gjesp, jeg hadde akkurat inntatt deep sleep modus da en indisk talende sykepleier entret rommet mitt... Hun koblet fra veneflonen, dro meg nærmest ut av senga (i koma!) og inn på badet.. Her tar hun tak i t shorten min som PENT ble stoppet av hendene mine og ordet; NOOOO! "bathi bathi"- she said og jeg fikk med det som var av fingerspråk og indisknorskengelsk forklart henne at det kom IKKE på tale at hun skulle bade meg i noe som helst! Så da lette hun frem en tannbørste og ville pusse tennene mine. Jeg tok pent tannbørstesaken i mine egne hender og fikset biffen selv! I mellom tiden så skiftet hun på sengen min og studerte medisinene mine...

Jeg lå jo hele tiden med intravenøs væske og det var jo greit det for jeg merket ikke stort til det, men når de skulle sette på antibiotikaen så ble det andre boller! Det virket i perioder som om dette var et veddeløp der det var om å gjøre å få den inn i hånden min fortest! Altså, dersom jeg skal beskrive smertesituasjonen i ET ORD, så må det bli; !"¤%&/((&! Klaps på hånden fikk jeg som om det skulle gjøre saken bedre og håven ble den og falmet er den... Stakkars lille blodåre! Jeg må rett og slett krølle tærne bare jeg tenker på det! Ja det kjentes nesten ut som å bli løpt ned av en hest! (For det har jeg jo faktisk opplevd et par ganger), så I know!

Et par timer senere så forlot Martine meg til fordel for resten av min reisegruppe, for dere har vel kanskje fått med dere at jeg er ikke alene i denne kjipe knipa? Hele 3 av 4 har lidd av diare og oppkast siden helgen og hjemme lå Martine O og Marianne i full vigør over toalettet! Stakkars Martine B, sier jeg bare! Du skal ha tidenes største takk for all hjelp, støtte, bamse, omtanke og ekstreme organiserings egenskaper! Hva hadde vi vel gjort på tur uten deg?

Det ble etterhvert en litt lang og kjip dag alene... Ingen snakket engelsk, å få tabletter for å drepe hodepinen tok 7 timer og 40 minutter, missforståelser, litt uvøren oppførsel med tanke på en noe unormalt vond veneflon, drapsforsøk på en blodåre og forsøk på både mat og vannforgiftning... Hjemlengselen lå hjertet ganske nært og det ble GANSKE mange fortvilte telefoner hjem til norge! Jeg hadde etterhvert bestemt meg for å få en slutt på galskapen og dro på meg mitt største og mest selvsikre smil, en bukse og en singlet som sikkert har luktet bedre i sin tid.. På telefon til Martine var meldingen klar; NÅ SKRIVER JEG MEG SELV UT FRA GALSKAPEN! Men slik ble det altså ikke, for i besøkstiden kom Martine med svær teddybjørn og klar meldng om at du får holde ut litt til... Så da ble det slik da og jeg måtte tilbringe en natt alene på sykehuset... Jeg ble forresten nedgradert fra VIP på fødeavdelingen og ned en etg. til en vanlig medisinsk avdeling...

Glad og litt håpefull måtte jeg ringe mamma å fortelle at sykepleieren snakket engelsk og forstod ordet painkillers, men gleden ble kortvarig da vedkommende gikk av vakt 30 minutter senere...

Nå hadde jeg heldigvis fått pcn på plass og tiden gikk en tanke raskere, men så ble det tid for ny runde med antibiotika og det var da ALT TOK KAKA!

Det var jo ikke akkurat som om jeg stor gledet meg til å få en ny dose og jeg kom med forslag til søster "SnakkerIkkeEngelsk"om at de kanskje kunne sette i en nål til, slik at det ikke ble så vondt i hånden min... Altså, jeg har hatt veneflon i hånden flere ganger før og den har aldri vært VOND, men nå snakker vi alvorlig VONDT!

"SnakkerIkkeEngelsk" smilte da og ristet på hodet, før hun forsvant ut døren... Hun kom så tilbake med en ny slange for å dele den som allerede stod i hånden min, slik at jeg kunne få både væske og antibiotika samtidig. TO GANGER SÅ GØY, say no more =D

Etter en stund så måtte jeg både slå til med et fy fabian og et ramaskrik, nå måtte det da vel noe ALVORLIG galt, hånden min holdt jo nærmest (med en liten overdrivelse for forfatterskapets skyld) på å falle av!

Og jeg som var et emosjonelt hjemkjærestelengsel vrak fra før av, lot bare tårene sprute... Jeg tittet opp på den lille beholderen i andre enden av slangen og oppdaget at det hadde sluttet å dryppe... Det kunne se ut til at det var blitt litt vakum i systemet og der kom det jaggumeg blod ut av veneflonen i steden for at noe gikk inn i den! Jeg ringte så igjen på søster "SnakkerIkkeEngelsk" og viste henne problemet... Jeg foreslo at vi kunne stikke en nål i toppen av flasken for å slippe ut luften og igjen ristet søster "SnakkerIkkeEngelsk" på hodet og forsvinner til min forferdelse ut døren! Hvorfor det, tenkte jeg. Det lå jo ørten av mine gamle sprøytespisser igjen på komoden ved sengen...

Tilbake var hun da ihvertfall ganske kjapt og hadde med seg både sprøytespiss og sprøyte... Hun prøvde først å stikke hull i beholderen (type 1 stk på 0,01 mm i diameter?) og det nyttet jo så klart ikke.. Nei vel, tenkte jeg og begynte å bli veldig skeptisk til dette litt for hoderistende mennesket. Hun tok så innholdet som var igjen i flasken og fylte sprøyten med det. Hun koblet slangen fra hånden min og satte sprøyten (MED SPISS), inn i veneflonen... "Airi Airi", sier hun og ler seg skakk. JEG DER IMOT måtte gi fra meg et lite brøl da hånden plutselig ble helt Blury og blå... Kjære søte søster "SnakkerIkkeEngelsk", du må da vel forstå når du er sykepleier at man setter da vel ikke sprøytespisser i en veneflon?? Uansett så endte det med at hun måtte sitte å masere hånden min i sikkert en time og ta på bedøvende krem!

Jeg har så mye å fortelle fra denne tragikomiske opplevelsen, men fra det overnevnte sekund så hadde jeg saken klar; I MORGEN SKAL JEG HJEM TIL GJENGEN! Og slik ble det til at jeg etter ørten telefoner til SOS international, regnskapskontoret på sykehuset, ørten samtaler med sykepleiere og klar beskjed til legen, fikk dra hjem med MOT sekken på ryggen og teddybjørnen godt i favnen... Hele 4 timer tok det å få regnskapet på plass så jeg fikk dra! Jeg fikk ikke en gang gå ut av sengen før det var heeelt avklart at jeg hadde forsikring og at alle utgifter var betalt. Så da ble det altså slik da og her sitter jeg som nevnt lenger oppe og skriver nyttkapittels garantert lengste blogg innlegg... Hvem hadde trodd at rekorden fra India skulle settes av en blogg fra et opphold på sykehus? Men så måtte jeg jo bare få dele situasjonen med dere, for det er jo ganske komisk når en stor bit med murpuss faller av veggen iløpet av natten...

Måtte forresten ta frem gammel lærdom og ta i bruk mammas "lommelykt teori"... Dersom jeg BARE lyste på gardinene, så var ikke rommet så stygt likevel... For gardinene var helt greit dugandes !

VEL! DAAAA håper jeg å snart få oppdatere dere der hjemme fra barnehjemmet igjen og dele bilder og opplevelser fra vår tur til Agra og Taj Mahal i neste uke!

Stor teddybjørn klem fra Mocca ikke fullt så tjokka etter ørten dager med mat i retur.
Og forresten; Min adresse er ikke som før, opp en trapp og inn en dør, men rett og slett

6036 Mausudiag voig

And of we go...

Det var jo ikke helt etter planen da å ende opp på sykehus, men slik ble det altså... Etter to dager med oppkast og det som kommer andre veien, så var kroppen min ganske så sliten.... Så mandag dro vi til våre bekjente på tata senteret og fikk legehjelp... og videre ble jeg brakt til et sykehus som heter Woodlands... Etter en lang natt er jeg omsider bedre og nå håper jeg å få reise hjem i morgen!!!!

kjempe irriterende å være omgitt av mennesker som ikke kan mer enn tre ord engelsk!!
Så vet dere hvorfor bloggen plutselig ble så stille =)

klem fra Monica

På grunn av dagens sightseeing og tid som ikke strekker til, så har det blitt lite blogging siste dagene... Men bilder sier jo mer enn 1000 ord, så denne bloggen får jeg basere på det.

Vi har det fortsatt bra, magen funker og taxiesjåføren vår har påtatt seg tittelen privat sjåfør de siste dagene. Da vet vi ihvertfall at vi kommer trygt frem til barnehjemmet, uten forviklinger.

Dagen i dag startet med frokost (som mannen vår laget til oss), denne bestod av toast og omelett. Det var godt med noe annet enn tørre og myke knekkebrød med nutella for å si det slik! Mens vi satt å spiste holdt han og en kamerat på å lage til noe stoff greier for sofaen. Plutselig kommer kameraten bort til oss og legger en våt, hvit klump i hånden vår sammen med et blad. Han kaster så vann på oss med en liten skje og merker oss i pannen slik at vi fikk en prikk... Vi vet ikke helt meningen bak dette, men han smilte og var hyggelig så det kunne jo virke som en slags velsignelse? Uansett...

I dag skal vi altså å se på Victoria Memorial og diverse andre serverdigheter, med andre ord; Vi skal være ekte tourister! Mer blogg kommer =D

<3 href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjujVejiUN0-N9TXP9cOr9rd_Lsyxgsa95fk5djX7lJuovFn0M7Tt8cFKn_yEnnNro8VJthIcFNqlpPnYi3cDsLJ1jOZ1Tkt9Gxk3giKknLfg55SCRYm9uolY-m7ItsUX0sRR6loZQQFqNY/s1600/P2020094.JPG"> meg og martine i svømmehallen på tollygunge her en dag.
Et helt vanlig syn! Helst skal de være 100 stk på planet!!

Her er vår gode venn Tuc-Tucen som vi skal benytte som dagens transportmiddel!

Jeg og noen av barna på barnehjemmet. Det er sååå gøy med kamera!

Her er jeg og prinsessa mi som skal sove... Hånda mi holder hun med jerngrep for at jeg ikke skal gå...

Som dere ser; Slik løser hun problemet med at jeg "ikke skal være borte, når hun våkner fra middagsluren sin"... Men gå må jeg jo til slutt likevel...

Her er dammen på barnehjemmets område. Denne fører til mye mygg og insekter, men de får ikke ta den bort fordi regulering av disse dammene er svært strengt i india.

Marianne kjører bil med en av guttene =)

Det er så kult med skolesekk, selv om den er festet sammen av 14 sikkerhetsnåler.

Undervisningen skjer periodevis på gulvet, det er kjedelig for barna å sitte time på time med pultene sine!

Take it easy, vi skal jo ikke hjem ennå...

Det er like trist å si adjø hver eneste dag, til barna, barnehjemmet og da spesielt til min lille øyesten som IKKE heter Monica =P Søta måtte bare kopiere når jeg sa at jeg het Monica... Men no worry, det ER faktisk et barn på barnehjemmet som heter Monica =P

I bilen på vei hjem i dag så ble jeg så skremmende klar over at kofferten min er ikke stor nok til å ta med noen hjem... Alle barna vil naturlig nok bli igjen på barnehjemmet når jeg drar, men det har liksom ikke helt gått opp for meg enda...

(love at first sight)

XXX, er forresten mellom 3,5-4 pluss, men de vet ikke og slik har vi inntrykk av at det er med de fleste av barna... De er bare plassert innen for en alderskategori og forventninger stilles der etter...
De siste dagene har vi tatt del i en spesial klasse for "slow learners"... Denne består blant annet av RXXX som er 9 år og har bodd der siden hun var syv. Hun kan regne, alfabetet på både engelsk og bengali, skriver ord, kan både addere og dividere, men siden hun ikke kan det de andre på ni år kan på barnehjemmet, så er hun en slow learner... Kulturene våre krasjer litt her, i en norsk barnehage hadde aldri personalet løpt rundt og nærmest ropt slow learners både til andre og direkte til barnet... "Han er slow, så han kan bare det... Ikke prøv på det, han kan det ikke, nei konsentrer dere om det, for mer mestrer han ikke, han er slow learner"... I Norge ville en nok påstått at dette kunne både skadet barnets selvbilde og videre utvikling samt samspill i barnegruppen, men her er det helt normalt!

To av de andre barna som går i denne klassen (som ledes av en spesial lærer av noe slag), er 1.5 år og kalles slow learner fordi de ikke kan abc på engelsk!!!! I norge har en ikke en gang begynt å tenke på engelsk og utvikling av to språkelighet når barna er fire!!!!

Som dere sikkert forstår så er det svært ulikt fra Norge og jeg blir litt lei meg på deres vegne når jeg ser alle resursene som ikke strekker til... En klasse med barn fra 1.5 til 9 år og bare en lærer... Ingen av barna vil få god oppfølging og det hele fremstår ganske så kaotisk...

Men slik er nok bare kulturen her og det må vi jo innfinne oss med, likevel så vekker det reaksjoner hos oss...

Men tilbake til hjertebarnet mitt, uten å si mer enn høyst lovlig ;) Hun er den første som slenger seg rundt bena mine, hun klatrer på meg til hun henger på hofta mi, hun kniper seg fast med nebb og klør rundt halsen min... Hun vil ikke gi slipp når jeg skal gå og i dag ville hun ikke fortelle hvor sengen hennes var, for hun skulle ikke sove lunsjhvil så lenge vi var der.... "they all want babies, most of the kids in this home doesn`t get adopted", et trist utsagn men likevel litt forståelig og kanskje også min tankegang før jeg kom hit...

Men hva skjer med barna som ikke får nye hjem? Det vet vi veldig lite om.... Lennart må nok bare innfinne seg med at jeg får smugle SXXX med meg hjem til norge... Nå leter jeg bare etter en stor nok koffert, eventuelt en bukse som kan gjøre samme nytten... Det er mange varianter av gigabukser her, de er IKKE mangelvare!

hugs and kisses from "Diddi" - Monica